Forsøk på fyrverkeri

Ujevn samling kritiske innlegg til ære for norsk offentlighets enfant terrible.

BOK: Boka til Tor Erling Staff er ikke et tradisjonelt festskrift, heller et «motskrift», ifølge redaktør Arne Haugestad. 29 innlegg i samfunnsdebatten pakket inn i en nesten provoserende design. En lett skulende Staff på forsiden, omgitt av hissig rosa. En del av mannens heftige utsagn som reklame på omslaget.

Boka er ikke strengt redigert, blir vi fortalt i forordet. Redaktøren har ønsket å fange opp temaer som opptar og angår Staff. Vi får dermed tekster om teateret, narkotikapolitikk, pornografi, psykologer, media og advokatyrkets utvikling og særpreg, samfunnsdebatten, sviket mot muslimene og politivoldssaken. Mange av dem er forsøkt skrevet «i Staffs ånd». Forfatterne er kjente folk fra samfunnslivet, kjente i den grad at de ikke blir presentert i boka. Dette representerer et savn.

Et annet savn er mangelen på kvinnelige meningsbærere, vi finner ikke én eneste. Redaktøren har prøvd, sier han, men dette svekker boka åkkesom. Eller er samfunnskritikk en maskulin disiplin, forbeholdt sinte, middelaldrende menn? Neppe. Det bare virker slik.

Pessimisme

For det som plager meg med dette «motskriftet», er pessimismen og arrogansen i mange av tekstene. Vi bor i et håpløst land, befolket av slappe institusjoner og mennesker som ikke skjønner bæret. Mulig dette er i Staffs ånd, men jeg tror han ville ønsket seg større kvalitet på kritikken, både i form og innhold. Jeg gjør i hvert fall det. Det er ikke nok å være sint.

Det verste eksemplet er Georg Apenes' tekst. Den er vanskelig å skjønne hva handler om, men avslører i hvert fall en massiv samfunnsforakt. Et annet er Erling Lægreids innlegg, som nærmer seg selvportrettet, lettere trett og kynisk om mennesket og lojalitet. Et verdig unntak er den for meg ukjente Andreas Winsnes.

Han skriver uhemmet og uforferdet om livsløgnen, og går blant annet løs på de andre forfatterne i boka. Toppen av frekkhet - og nettopp derfor så befriende.

Ikke mektig

Nå vel, en kritiker skal ikke være for hard, hun heller. Det er tydelig at denne samlingen er laget for å provosere, for å lage litt bølger, et lite fyrverkeri for Staff. Men de beste er likevel de tekstene som frigjør seg fra provokasjonen som form.

Mest begeistret ble jeg for Ingjald Sørbeck Ørheims innlegg om korrupsjon i norsk politikk. Ikke korrupsjon som rene bestikkelser, men som resultat av tette bånd og raske overganger mellom samfunnssfærene. Han tar blant annet til orde for karantenetid for norske politikere, nå igjen aktualisert i Tønne-saken.

Harald Stanghelles historiserende og balanserte innlegg om media og strafferettspleien er også god lesning, særlig i selskap med den lettvinte mediekritikken en del av de andre forfatterne uttrykker. Jan Brøgger skriver vakkert om sivilt mot. Jeg kunne nevne flere. Så helt mislykket er ikke dette fyrverkeriet, men som helhet er det ingen mektig opplevelse.