Forsømmer seg kraftig

vinnedagen kunne avgjort vært bedre kino-markert, for dette er en film som mildt sagt forsømmer å utnytte sitt potensial som feministisk-satirisk beretning om svarte (amerikanske) kvinners vilkår innen den middelklasse de tilhører.

or dette handler for én gangs skyld ikke om svarte i slummen, men om de mer velbergede, og anonyme, mellomlag. I sentrum fire selvstendige yrkeskvinner som ikke lar seg by tradisjonelle løsninger innen arbeid og amour. Eller hva? Den lovende opptakten til tross - i dette forsiktige, kommersielt veltilpassede produktet er alle skarpe kanter høvlet vekk.

Valhendt

Utgangspunktet for komedien er godt nok: Nyttårskvelden møtes av de nevnte fire på ymse vis: Savannah skal begynne i ny TV-jobb, Bernardine legger siste hånd på make-upen da ektefellen meddeler at han akter seg på nyttårsparty uten henne, men med sin nye kvinne, som tilmed er hvit. Robin venter på sin gifte elsker mens den skilte Gloria bekymrer seg for tenåringssønnen. Sant nok, filmen er innom vesentlige temaer som kjønnsroller og rase: En av mennene anklages for å være hvit innvendig, en annen for å være en «onkel Tom». Men hele foretakendet blir skuffende valhendt, selv med fire så dyktige og frapperende damer som Whitney Houston (Savannah), Bernardine (Angela Bassett), Lela Rochan (Robin) og Loretta Devione (Gloria).

144 på dusinet

Som regissør debuterer den fine skuespilleren Forest Whitaker («Bird», «Fryktens spill», «Smoke», o.a.). Jeg håper ikke dette prosjektet blir symptomatisk for regissøren Whitaker framover. I stedet for den salte, provoserende og uærbødige komedien som lå i kortene her, får vi noe som til forveksling likner en «feel good»-film av dem det går 144 av på dusinet.