Forsoning etter voldtekt?

ETTER OPPRETTELSEN

av det nye offerutvalget har det vært snakk om å innføre en form for megling mellom offer og gjerningsmann i voldtektssaker. Da kan det være nyttig å se på noen erfaringer som ofre for volds- og seksualforbrytelser ellers gjør.

Tradisjonelt er offeret blitt møtt med så vel kirkelige som folkelige krav om tilgivelse og forsoning, og det kan tenkes at det nye forslaget har et underliggende slektskap med dette. I dag kan offeret i møte med kirken oppleve at tilgivelse og forsoning kommer opp som tema, uten at hun selv ser på dette som viktig eller riktig, men kirken er nå heldigvis blitt tilbakeholden med å framsette absolutte krav til offeret.

Tilgivelses- og forsoningstanken er like fullt levende. I helsevesenet er det nå blitt sunt å tilgi. Mens teologene har sett forsoning mellom mennesker som et etisk anliggende, blir det i terapirommet behandlet som om det skulle kunne besvares av vitenskap.

OFFERETS PERSPEKTIV

er lite til stede i hjelpe- og rettsapparat, og det kan bli enda mer borte fra offentligheten om det blir et slags privatisert «oppgjør på kammerset» mellom offer og gjerningsmann. I så fall vil ofrene kunne få en opplevelse av at overgrep ikke er et samfunnsproblem og et anliggende for det offentlige rom.

Det er godt om en krenker innser hvilken smerte og skade han har forvoldt, men det spørs om dette er mulig gjennom et konfrontasjonsmøte med offeret. En vet at overgripere nødig innrømmer hva de har gjort uten å bagatellisere, minimalisere eller bortforklare. Dette har dels med maktulikheten å gjøre, dels med at det kan være en langsom prosess å skulle ta inn over seg at en har begått alvorlige krenkelser mot noen. En står da i fare for at det kan bli offerets ansvar også å hjelpe gjerningsmannen til å få bearbeidet overgrepet.

OPPRETTELSEN

av en meglingsinstans vil kunne legge sterke føringer og press på det enkelte offer til å søke å oppnå forlik med krenkeren. Det stilles kulturelle forventninger til rollen som offer, som til andre roller, og det er vel dokumentert at sinte, selvhevdende og «uforsonlige» ofre ikke anses som «gode» ofre. Det ideelle offer kan da risikere å måtte bli forsoningens offer.