Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forsoning i Afghanistan?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjennom 23 år med væpnet konflikt har Afghanistans befolkning vært hardt rammet. Den nåværende konflikten startet med at det Sovjet-orienterte kommunistpartiet gjorde statskupp i 1978. Kommunistene kompenserte for liten folkelig støtte ved å bruke våpenmakt. Sovjet invaderte, delvis for å få de afghanske kommunistene til å moderere seg, men resultatet var en intensivering av motstanden. Omfattende bruk av vold og direkte overgrep mot sivilbefolkningen preger kommuniststyret, som satt frem til 1992, med direkte sovjetisk nærvær frem til 1989. Også motstandsbevegelsen hadde en tvilsom praksis, blant annet gjennom tvangsrekruttering, tilfeldig fengsling og bruk av tortur. For den jevne afghaner var det som et overgrep da det mot slutten av 80-tallet ble brukt artilleri og raketter mot Kabul.

I 1992 gikk kommunistene av, og en ny regjering med basis i motstandsbevegelsen tok makten. Partene i regjeringen startet krig mot hverandre. Etniske og religiøse skillelinjer ble viktigere. Spesielt Kabul ble hardt rammet, med massakrer på sivile og hundretusener som flyktet. Partene baserte seg på en velutviklet krigsøkonomi, narkotikaproduksjon og smugling av kapitalvarer. I sin tidligste fase, fra 1994 til 1995, fremsto Taliban som et mulig alternativ. De var konservative, med en moralsk posisjon fundert i religionen. Men også Taliban ble etter hvert ansvarlig for massakrer på sivilbefolkningen, spesielt etter militære nederlag i sentral- og nordområdene. Etter at Nordalliansen nå har gjeninntatt store deler av landet, er det kommet nye rapporter om overgrep, ikke minst mot krigsfanger fra Taliban. Alle parter har vært og er involvert i overgrep.

Erfaringer fra andre steder viser at det i en slik situasjon er særlig på følgende fire områder at det er viktig å komme til rette med forholdet mellom fortid og fremtid:Ofrene: Hva har skjedd med dem som er blitt ofre i årene med konflikt? Handlingene: Er det meningsfylt å skille mellom politisk motiverte handlinger og handlinger som må betraktes som rene krigsforbrytelser eller overgrep mot menneskerettighetene?Straff: Kan eller bør overgriperne ilegges straff?Grunnlag: Hva er forutsetningene for forsoning mellom ulike grupper?

I mange land er det opprettet sannhetskommisjoner for å kartlegge hva som er skjedd i konfliktsituasjoner. I mange latinamerikanske land er det blitt kartlagt hva som rammet ofrene under ulike typer militærregimer. Det mest kjente eksempelet er kanskje Sør-Afrika, hvor en slik kommisjon under ledelse av biskop Tutu la frem sin rapport etter flere års arbeid. For ofrene er det viktig at sannheten blir offentlig. Da er det ikke lenger bare de selv som bærer kunnskapen om overgrepene. De blir hørt, og de blir sett. Deres virkelighetsforståelse blir bekreftet. At ofrene blir anerkjent, er i seg selv et bidrag til en annerledes fremtid. At overgriperne vet at fortiden er offentlig kjent, er et bidrag til at de ikke gjentar sine gjerninger.

I enhver konflikt er forskjellene store når det gjelder enkeltpersoners ansvar og hvordan de etterpå må svare for det. I oppgjøret etter annen verdenskrig kunne en ikke straffe alle som hadde støttet nazistene gjennom partimedlemskap eller tjeneste i politi og militærvesen. I Sør-Afrika kunne en ikke rettsforfølge dem som hadde stemt på nasjonalistpartiet eller alle som hadde vært i politiet. Slike erkjennelser innebærer grunnleggende dilemmaer. I Tyskland ble de politiske lederne stilt til ansvar, de ble ikke gitt nye muligheter. Apartheidregimets ledere skulle være med i det nye Sør-Afrika.

I Tyskland ble lederne straffet. Diktatorene i Latin-Amerika ga først seg og sine medsammensvorne amnesti, deretter opprettet de sannhetskommisjoner og ga makten til sivile myndigheter. I Sør-Afrika lever og virker gårsdagens politiske ledere i beste velgående. For Rwanda ble det opprettet en spesiell domstol i Arusha i Tanzania, mens krigsforbrytere i det tidligere Jugoslavia blir brakt til Haag. Det finnes ingen enkle oppskrifter på hva man skal gjøre med tidligere overgripere.

Et nytt politisk regime sikrer ikke automatisk at konflikt avløses av fred og forsoning. For tyskere flest var det etter krigen viktig både å ha et oppgjør med sin egen historie og å forsone seg med tidligere krigsmotstandere. I Guatemala blir det gjort mye for å bringe forsoning mellom de militære, opposisjonsgrupper og urbefolkningene. Rwanda har lagt ut på en lang og vanskelig vei for å bringe hutuer og tutsier sammen. I Sør-Afrika var dette jobben til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Men forsoning er et stort og innholdsfylt ord. Det innebærer ikke bare fravær av konflikt. Det innbefatter personlige, positive og inkluderende holdninger overfor en tidligere fiende. I Sør-Afrika bæres dette oppe av begrepet ubuntu . Det henspiller på at enhver har et grunnleggende menneskeverd, også den som har forgått seg og den som kunne høre til mine fiender. Ubuntu representerer en kulturell forutsetning for tanken om forsoning. Respekt for den annens menneskeverd er nødvendig for å unngå at konflikter løses ved vold. I tillegg må man fremme tiltak som bidrar til forståelse mellom grupper som var i væpnet konflikt med hverandre. På basis av dette vil forsoning kunne vokse frem.

I Afghanistan er det vanskelig å skille mellom politisk motiverte handlinger og uakseptable overgrep. Med utgangspunkt i ofrenes behov for å forsone seg med opplevelser i sin nære fortid er det en ressurs at afghanerne selv har sterke oppfatninger om rett og galt, oppfatninger som i stor grad er fundert i islam. Afghanerne selv må på basis av egne rettstradisjoner finne frem til hva som er akseptable handlinger og ikke.

I Afghanistan er det vanskelig å begynne en freds- og forsoningsprosess med spørsmålet om ikke overgripere bør straffes. Nesten all makt sitter hos de militære lederne. Åpnes mulighetene for straff, vil det føre til at de ikke legger ned våpnene. Sør-Afrika og Latin-Amerika har vist at det finnes ulike alternativer på dette punkt. Utfordringen blir å få lederne til å legge ned våpnene og gå inn for en samlingsregjering samtidig som en legger grunnlaget for en forsoningsprosess.

Om og når dette blir løsningen, er det viktig å ivareta behovet for at ofrene kan kjenne seg sett og hørt. Men det er et problem å dokumentere overgrepene. Konflikten har vart lenge, skriftlige kilder finnes knapt, mange av ofrene er enten drept eller har flyktet. I praksis finnes det heller ikke et rettssystem som vil kunne gjennomføre uavhengige granskninger. Disse problemene er så store at de utgjør et selvstendig argument for å etablere en prosess utenfor det ordinære rettssystemet.

Grunnlaget for en slik prosess er absolutt til stede. For det første har ikke konflikten i Afghanistan ført til at vanlige folk nærer hat til representanter for andre grupper. Skylden legges på de politiske lederne. For det andre har afghanerne en tradisjon for kompromiss og forsoning. Brede konsultasjoner har vært grunnlag for beslutninger. For det tredje står islam sterkt i befolkningen. Folk flest ser religion som noe annet enn de politiserte fortolkningene som Taliban og partiene i Nordalliansen har stått for. Taliban inkorporerte nettverk av tradisjonelle religiøse ledere - mullaer - i sin organisasjon. I det nye Afghanistan vil disse imidlertid måtte gjenfinne sin tradisjonelle rolle. De religiøse ledere har alle muligheter til å få og innta en viktig rolle i en forsoningsprosess. Gjør de det, vil det bidra til en positiv redefinering av religionens rolle.

Afghanistans politiske fremtid er avhengig av en forsoningsprosess. I arbeidet med en overgangsløsning er det derfor viktig å adressere de vanskelige spørsmålene reist ovenfor. Dersom det lykkes, gir ikke det bare et bedre grunnlag for fred i Afghanistan. Det gir også en mulig modell for forsoning i samfunn hvor islam er en viktig faktor.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!