NY TILLIT: Dette er et av etterkrigstidas mest ikoniske bilder - Willy Brandt på kne ved krigsminnesmerket i Warszawas ghetto i 1970. Foto: Bettmann CORBIS / NTB Scanpix
NY TILLIT: Dette er et av etterkrigstidas mest ikoniske bilder - Willy Brandt på kne ved krigsminnesmerket i Warszawas ghetto i 1970. Foto: Bettmann CORBIS / NTB ScanpixVis mer

Forsoningens kansler

I dag, den 18. desember, er det 100 år siden etterkrigstidas mest visjonære tyske politiker, Willy Brandt, ble født.

Kommentar

Men la oss begynne i året 1992, noen uker før han døde. Da fikk han, som så ofte, besøk av sin fremste etterfølger, kansler Helmut Kohl. Brandt var så sterkt svekket av kreft at han til vanlig knapt kom seg opp av sengen. Men da kansleren kom, satt han i stuen iført skjorte og slips. «Hør her, når jeg kommer til deg, trenger du da ikke å ta på slips», sa Kohl. Brandt svarte: «Når forbundskansleren kommer, hører det til».

Nyhetsmagasinet Der Spiegels minneartikkel om Brandt toner ut med denne historien. Den forteller noe vesentlig om Brandt. Han var en stor tysk patriot, med sans for symboler, noe han viste da han knelte i Warszawa desember 1970. Gjennom tre lange livsfaser, først som politisk flyktning i Norge og Sverige, så som høyprofilert borgermester i Berlin og kansler i Vest-Tyskland for så å tilbringe de siste 18 år som eldre statsmann med hele verden som arena, tapte han aldri av syne at det var tysker han var.
Samtidig beskriver hans nærmeste ham som en politiker som var en fremmed over alt. I Norge var han mer norsk enn noen nordmann, hevder Sigurd Evensmo i sine memoarer, men likevel var han også her en fremmed, skriver den tysk-norske historikeren Einhart Lorenz i en velskrevet biografi som er utkommet på norsk til 100-årsmarkeringen. («Willy Brandt - et politisk liv», Res Publica 2013).

Han var en politiker som det ikke skulle være mulig å tenke seg i Europa og Tyskland under og etter annen verdenskrig. Han kom så nedenfra som det gikk an i det Tyskland som eksisterte da: Født utenfor ekteskap i hansabyen Lübeck, og oppvokst hos en stebestefar. I et land der både det politiske og økonomiske lederskap smykker seg med doktorgrader, helst i generasjon etter generasjon, hadde han slik sett lite å fare med. Dertil kom at han flyktet fra Hitler-Tyskland og fikk sine formende år innenfor skandinavisk sosialdemokrati.

Willy Brandt var opptatt av de store og overordnete spørsmål. Han søkte forsoning på vegne av sitt folk, kjempet for tysk og europeisk samling og bygde opp under forutsetningene for fred og nedbygging av ideologiske murer i verden. Han fikk Nobels fredspris og andre utmerkelser for sin internasjonale innsats. Men han hadde problemer med å få flertall for store sosiale reformer i Tyskland.
Det tjener tyskerne til ære at de valgte en politiker som nærmet seg de store spørsmål som sin egen opponent. Han var mer en intellektuell enn en elementær maktutøver. Han trodde på kraften i det bedre argument.

Einhart Lorenz beskriver ham som en som talte til hjertene. Der Spiegel skriver at tyskerne minnes ham som en som beveget dem mer en noen annen politiker. Offentlig talte han som en gud, privat tiet han i utrengsmål. Men med alkohol for hånden, spilte han ut sin sjarm, og nedla de kvinner som kom i hans vei. Koplet til en spion ble det hans bane som kansler.
Da han døde, ble han hyllet som en av de største i sin tid. Han var den eneste tyske toppolitiker som kjempet aktivt mot fascismen. Etter fascismen sprengte han det negative bildet av Tyskland og tyskerne, og la grunnlaget for et nytt tillitsforhold i Europa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook