Anmeldelse: Jenny Lewis - «On The Line»

Først gjesp - så yes!

La Jenny Lewis vokse på deg.

JENNY LEWIS: «On The Line» er det fjerde soloalbumet til den tidligere Rilo Kiley-vokalisten Jenny Lewis. Storfisker som Beck og Ringo Starr har gitt en hjelpende hånd i tilblivelsen av plata. Foto: Warner Music
JENNY LEWIS: «On The Line» er det fjerde soloalbumet til den tidligere Rilo Kiley-vokalisten Jenny Lewis. Storfisker som Beck og Ringo Starr har gitt en hjelpende hånd i tilblivelsen av plata. Foto: Warner MusicVis mer

«On The Line»

Jenny Lewis

5 1 6

Indierock/pop

Ute fredag 22. mars
Plateselskap:

Warner Music

«Ikke ei skive for utålmodige, strømmefrenetiske millennials.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Første gang jeg hørte «Red Bull & Hennessy», første singel fra Jenny Lewis’ nye album, tenkte jeg: Wow! Yes!

«Red Bull & Hennessy» er både umiddelbar, punchy og lewisk søt og frekk på samme tid. Pluss at den har et voldsomt driv, som i stor grad kan tilskrives at både Ringo Starr og session-legenden Jim Keltner har svingt trommestikkene i studio.

Nedturen var derfor stor da jeg etter første gjennomlytting av hennes ferske album «On The Line» tenkte: Gjesp.

Mindre tilgjengelig

Størstedelen av de elleve sporene på plata er mer nedpå og mindre tilgjengelige enn «Red Bull & Hennessy». Låtene går stort sett i rusletempo, og den organiske instrumenteringa er variasjoner over den samme besetninga: Trommer, bass, elgitar, piano. Pluss litt stryk på strategiske steder. Og Lewis’ glitrende, varme vokal, selvfølgelig.

På hennes forrige skive, «The Voyager» (2014), var det annerledes. Låter som «She’s Not Me», «Just One Of The Guys» og «Head Underwater» festet seg til hjernebarken umiddelbart.

Men etter flere avspillinger foldet «On The Line» seg ut som den kvalitetsplata den er. Og enkeltlåtene begynte å skinne like sterkt som paljettene på Lewis’ vågale albumcover.

Brudd og død

Siden «The Voyager» har flere store hendelser grepet inn i Lewis’ liv.

Moren, som Lewis hadde et komplisert forhold til, døde av kreft i 2017. Hennes sykdomsforløp tematiseres på «Little White Dove», der Lewis synger om «A mother and child / eternity / under a cool white sheet».

I tillegg er store deler av plata skrevet i etterkant av bruddet med musiker Johnathan Rice (ja, det skrives sånn), som var Lewis' partner gjennom tolv år.

Spesielt bruddet preger tematikken på «On The Line», som i stor grad portretterer et kjærlighetsforhold som knirker. Det knirker, men du vil ligge («Red Bull & Hennessy»), det knirker og du vil krangle («Dogwood»), det knirker og du vil sjekke telefonen hans («Taffy»), det knirker og du vil gå («Hollywood Lawn»).

Spesielt «Dogwood» gjør vondt i hjertet, med sin vakre, enkle instrumentering, fløyelsmyke koringer og tekstlinjer som «In the springtime, in the house / I was determined to work it out», framført med desperasjon i stemmen.

På stemningsfulle «Hollywood Lawn» kommer resignasjonen: «You know that I love you, babe / I just cannot stay».

Kasta bort ungdomstida på..?

Men det er ikke bare trasigheter på «On The Line». Lewis’ gjenkjennelige humor og slagferdige tekster gir plata nødvendig spenn.

Som på den sjarmerende avslutningslåta «Rabbit Hole», der hun synger om en sexpartner som fikk henne til å tvile på kvalitetene til Beatles og Rolling Stones - gud forby!

Du finner også utilsiktet humor på plata. På tredjesingelen «Wasted Youth» åpner refrenget med tekstlinja «I wasted my youth on a poppy», ei linje som kan tolkes som en kommentar til det angivelige heroinmisbruket til Lewis’ mor.

Men mange lyttere har feiltolket linja, noe som gir teksten en langt triveligere klangbunn: På Twitter florerer det nemlig av bilder av hundevalper («puppies»), under hashtaggen #WastedMyYouthOnAPuppy. Smilefjes.

Stjernelag

Den tidligere Rilo Kiley-vokalisten har fått kyndig fødselshjelp på «On The Line», som for øvrig er spilt inn i legendariske Capitol Studios i hennes hjemby Los Angeles.

Ringo Starr og Jim Keltner er allerede nevnt. Også Beck, Tom Petty & The Heartbreakers-keyboardist Benmont Tench og bassist og produsenttrollmann Don Was har drysset musikalsk stjernestøv over «On The Line».

Og så har du Ryan Adams, som har produsert både denne og Lewis’ forrige skive. For kort tid siden sto flere kvinner fram og anklaget Adams for upassende oppførsel. Lewis erklærte da at hun var «dypt rystet» over anklagene, og stilte seg i solidaritet med kvinnene.

Om Adams er en drittfyr eller ei, skal ikke jeg uttale meg om. Men han er en dyktig produsent, som sammen med stjernelaget over har fått Lewis’ solide låtskriverhåndverk til å skinne, i en drakt av solkysset indierock med pop-paljetter på.

«On The Line» er ikke ei skive for utålmodige, strømmefrenetiske millennials. Den er litt som en skitur i den nært forestående påska: Det går treigt i starten, og du kan få lyst til å snu og dra hjem. Men hvis du først finner glien er det bare å nyte turen.