For å drive inn skatter mest mulig effektivt, med små virkninger på økonomien, kan eiendomsskatt eller reduksjon av rentefradraget være en løsning.

Eiendomsskatten er en skatt det er svært vanskelig å vri seg unna og som i mindre grad enn inntektsskatt, påvirker våre prioriteringer. Den kan være rettferdig, siden de som eier bolig, i snitt er mer velstående enn de som leier.

Når vi i dag har rentefradrag, men ingen beskatning av fordelen ved egen bolig, blir det skattemessig svært gunstig å legge ned mye penger i boliger, på bekostning av investering i næringsvirksomhet, f.eks. gjennom aksjer.

Eiendomsskatt har til felles med bompenger at det er en veldig synlig og konkret skatt. Det bidrar nok – i tillegg til at norsk selveierskap står sterkt – til stor motstand. Det er ikke et argument mot eiendomsskatt i seg selv, men det er et argument for at den bør utformes på en god måte – gjerne nasjonalt og som et bredt politisk kompromiss.

Problemet med kommunal eiendomsskatt er at det ikke nødvendigvis handler om å skatte effektivt, men om å sikre inntekter nok til høye kommunale utgifter. Kommunalt blir altså konflikten mer ideologisk: størrelsen på kommunens utgifter versus innbyggerne frihet over egne midler.