I STORMENS ØYE: Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) blir tatt i forsvar av sin tidligere arbeidsgiver First House.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
I STORMENS ØYE: Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) blir tatt i forsvar av sin tidligere arbeidsgiver First House. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Forstår ikke First House hva politikk er?

Private bedrifter kan ikke avtale seg vekk fra åpenhet i politikken.

Kommentar

Mediene skjønner seg ikke på konfidensialitet, skriver partner i First House, Hans Christian Vadseth, i en kronikk i Aftenposten om Listhaug-saken. Forstår ikke First House politikk? er det fristende å spørre.
Vadseth er tidligere nyhetsredaktør i VG og sjefredaktør i Fædrelandsvennen og må derfor antas å vite hva han snakker om. Vi får likevel gå ut i fra at kildevernet ble respektert også i de to avisene. Er det noe pressen har peiling på er det behovet for å holde ting hemmelig. En nyhet blir enkelt definert nettopp som det noen har interesse av å holde hemmelig. Ikke minst gjelder det i politikken og forvaltningen, hvor åpenhet og transparens er det som gir folkestyret legitimitet.

Det er i velgernes interesse at det gis innsyn for å hindre maktmisbruk, forskjellsbehandling, gale beslutninger og i verste fall korrupsjon. Så langt det er mulig, skal regjeringens og de folkevalgtes arbeid tåle å bli gått etter i sømmene. Når Vadseth fremstiller det som om dette ene og alene er i medienes interesse, er det en misforståelse jeg ikke hadde tiltrodd en tidligere redaktør. Pressens rolle er blant annet å sikre innsyn i de politiske prosessene.
De siste regjeringer har hatt klare ambisjoner om at dette idealet skal etterleves i praksis. Likevel møter pressen ustanselig stengte dører og blir nektet innsyn der det skulle vært åpenhet. Sivilombudsmannens liste over synder er lang, og hans siste klage gjelder Listhaugs kundeliste som er overlevert departementsråden. Vadseth synes å ha glemt den erfaringen. Han jobber nå i det private næringsliv, hvor åpenhet og innsyn er unntak, ikke regelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utfordringen Vadseth ikke griper fatt i, er hvilke overordnete hensyn som skal gjelde når disse to verdenene møtes, for ikke å si kolliderer. Han faller i stedet for fristelsen til å tillegge pressen skjulte motiver. Igjen tror jeg ikke han snakker av erfaring. Hans gamle avis VG har vært fremst i rekken når det gjelder å avsløre uheldige bindinger og maktmisbruk, uansett hvor i det politiske landskapet det har forekommet. Du må dessuten ha kort hukommelse for allerede å ha fortrengt habilitetsbråket rundt forrige regjering.
Dette har vært et sentralt tema så lenge både Vadseth og jeg har jobbet i pressen, og i løpet av disse åra er det avslørt utallige overtramp og lysskye forbindelser i alle politiske leire. Journalister som jobber med disse sakene, vet utmerket godt at kjennskap og vennskap ikke automatisk fører til inhabilitet. Men det har også vært eksempler på forhold som ikke tåler dagens lys, selv om lovavdelingen går god for dem.

Et kommunikasjonsbyrå som First House, fullt av eks-politikere, bør være de første til å vite at politikk handler om mer enn jus. Ellers gir de dårlige råd.

Veksten i PR-bransjen de siste åra representerer et nytt fenomen og en reell utfordring. Mens det har vært en relativ åpenhet om bransjeorganisasjoners lobbying i Stortinget og regjeringsapparatet de seinere åra, sørger mellomleddet for at enkelte aktører kan drive mer i det skjulte. Vadseth bruker som eksempel at statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, kommer fra Schibsted-systemet og hevder ingen stiller spørsmål ved det. Vel, det er nettopp poenget. Vi vet hvor han kommer fra, og han vil bli fulgt med argusøyne når det gjelder mediepolitikk. Det hadde vært vanskeligere om Åmås hadde kommet fra First House og hatt Schibsted som en av sine klienter uten å fortelle om det.

I USA og Brussel har man strenge regler for lobbying, blant annet med lobbyregistre, hvor lobbyister må rapportere hvem de jobber for. Det er en erkjennelse av at hensynet til transparens går foran selskapers ønske om hemmelighold, og at lukkethet kan gi uønskete konkurransefordeler. Venstre har foreslått en liknende ordning i Norge. Dette er en utfordring First House og resten av kommunikasjonsbransjen bør svare på i stedet for å gjemme seg bak privatrettslige avtaler. Sylvi Listhaug er ikke beskyldt for å spionere for fremmede makter, slik Vadseth noe overraskende konkluderer med, med mindre han ser på First House som en stat i staten.

Listhaug er tilfeldigvis den første statsråden som kommer rett fra PR-bransjen. Det handler ikke om henne som person, men om et nytt fenomen. Det har utløst en nødvendig debatt om hvordan vi i fremtida skal forholde oss til det fenomenet, også her i Norge. Både statsvitere, jurister, politikere og pressen har deltatt i full åpenhet.
Det er slik demokratiet skal virke.