I sitt nyeste påfunn for å bekymre befolkningen unødig har statsminister Erna Solberg sendt ut beredskapsminister Sylvi Listhaug for å skaffe regjeringen utvidede fullmakter og mer makt i unntakstilstand i fredstid. I begrunnelsen legger regjeringen hovedsakelig vekt på det høye antallet asylantankomster i 2015.
er feltarbeider i Leger Uten Grenser, og har vært med på en rekke utenlandsoperasjoner. Han skriver i Dagbladet for egen regning.
Siste publiserte innlegg
Regjeringens intensjon kan tolkes på to måter. Enten er det ren propaganda for å understreke for velgerne sine at de ser på asylantankomster som en «krise». Dermed må utspillet tolkes som en kommunikasjonsstrategi og forsøk på å argumentere for en enda strengere asylpolitikk. Intensjonen kan også tolkes noe mildere. Det kan være at regjeringen faktisk anser det som at 31.145 menneskers ankomst til landet (riktignok hvorav over 70% kom i perioden september til desember) som en reell krise som krever ekstraordinære inngripen i folks rettigheter og unntak fra lovgivning. I så fall står det svært dårlig til med kriseledelsesferdighetene til Solberg og hennes folk. Det er en skremmende tanke.
Høres jeg urimelig ut? Mener jeg virkelig at asylantankomstene i 2015 ikke var noen krise for Norge? Ja. Det mener jeg. Krevende var det nok, men ingen krise.
Jeg har deltatt i og ledet kriseoperasjoner i Syria, Irak, på Middelhavet, i Sør-Sudan samt i Vest-Afrika under ebolaepidemien. Jeg tør påstå at hjelpeorganisasjoner og nasjonalstater som er langt mindre ressurssterke og mindre samkjørte enn den norske statsmaskin håndterer mye større kriser med vesentlig mer ro og kontroll enn det regjeringen later til å anse som mulig her hjemme. Norge har et utmerket direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap, et godt politi, et helsevesen i verdensklasse, er en rettsstat og har velfungerende embetsverk og faglig sterke byråkrater. Det burde være mer enn tilstrekkelig, men Solberg og Listhaug mener altså at noen titalls tusen folk på flukt ankommet over noen måneder utgjør en krise. Noen titalls tusen flyktninger er det en velorganisert hjelpeorganisasjon gjerne vaksinerer på én dag - gjerne flere steder i verden samtidig - med langt mindre ressurser.
I regjeringens begrunnelse for hva som skal til for å utløse slike utvidede fullmakter nevner de blant annet pandemi ved siden av ulykker, naturkatastrofer, sammenbrudd i infrastruktur og flyktningeankomster. Dette sier noe om hvor lite gangsyn og kompetanse denne regjeringen har på krisehåndtering.
En pandemi der en farlig sykdom brer seg over store regioner av kloden og når Norge vil potensielt sett medføre en langt større krise enn det 31.145 asylantankomster - eller det dobbelte for den sags skyld - vil bringe. Jeg har førstehåndserfaring med å lede kriseintervensjoner for å bistå flyktninger og begrense skadene av epidemier. La meg gjøre det helt klart: flyktninger og epidemier er ikke i nærheten av å være det samme. Store sykdomsutbrudd kan lamme et land totalt. Kollaps i helsevesen, stopp i transport av varer og mennesker og enorm frykt er noen symptomer. Dette er langt mer samfunnskritisk enn å måtte stable på bena registrering, boliger, mat, grunnleggende helsetilbud og god informasjonsflyt for flyktninger som ankommer landet. Norge kan også i langt større grad forberede seg på mottak av flyktninger enn på en pandemi.
Som advokat Jon Wessel-Aas og professor Malcolm Langfjord beskriver godt i en kommentar i Aftenposten 13. februar i år er det også rent juridiske og maktfordelingsmessige problemer med regjeringens ønske. De peker blant annet på at asylantankomster neppe kan godtgjøre at Norges selvstendighet blir satt i fare, noe som normalt er nødvendig for å gi regjeringen de fullmakter de etterspør.
Med så høy redseslsfaktor og lite forståelse for hva som faktisk utgjør en krise er det grunn til å undre seg om hvordan landets øverste ledelse vil agere hvis det engang blir virkelig alvorlig.
Den feite dama på treningssenteret
Spaltist
