Første kapittel: Ad undas

Les utdrag av Ingri Lønnebotns nyeste bok «Ad undas».

1. kapittel

Dagen er i Oslo, den er grå og våt og min bror og jeg skal reise vestover med tog. Jeg har vært på verdens første konferanse om Hat og sommeren synes å være over. Siste dag i august, jeg sitter i min brors svarte og hvite kjøkken og kikker ned på en svingende skotupp. Jeg har ikke fred, ikke etter å ha lyttet til tusenvis av ord fra poeter og politikere. Ei heller etter å ha fulgt min brors kone til graven etter en lang tids sykdom og et sinne som ennå ikke er over. Hvorfor må noen dø før andre? tenker jeg.

Nelson Mandelas øyne. Jeg kunne sverge på at de er lyseblå. De er mørkebrune. Selvfølgelig er de det, mannen er jo neger. Svart afrikaner omgitt av seks andre fra sitt hjemland. Alle løsslupne og leende, som om Norge og Oslo er perleportens dørstokk. Den høyreiste sørafrikaneren, nettopp løslatt etter 27 års fangenskap, var konferansens Messias. De andre ble dverger i forhold.

Min bror kommer inn. Han er en plaget mann. Middels høy, tynn, kroppen luter fremover. Hva nå? I over et år har han vært opptatt med omsorg og stell av den syke. Hvert minutt på døgnet hadde sine gjøremål – og nå – en plutselig frihet. Min brors øyne leter etter noe over hodet mitt, på fuglebrettet utenfor vinduet, på det dinglende kalenderbladet på veggen. Har de nok mat? Hvilken dag er det? Han ser på meg uten å se. En reise sier du? Hvorhen da? Han er sliten. Viljeløs. Siger ned på en stol. Det svarthvite interiøret klemmer ham inne. Alt er bedre enn å være her. Han nikker mot soverommet. En naken madrass i dobbeltsengen. Han selv på sofaen i stuen. Hvor lenge? Jeg ser bort. Ingen vet hvor lenge det vil vare. Det.

– Vi drar, sier jeg. Tilbake over fjellene.

Han putter et par plagg ned i en bag. Slukker og låser. Ingen av oss sier noe særlig på vei til Sentralstasjonen. Jeg kjøper billetter. Røykekupe. Min bror er oppe i femti om dagen etter at sigarettene tok livet av hans livsledsager. Trangen til å sone, tenker jeg. En slags solidaritet med den døde. Vi entrer vogn 565. Jeg setter meg ved vinduet. Baggen havner på hattehyllen. Et brått rykk i togsettet og vi er i gang.

– Jeg tror ikke jeg orker…, sier min bror uten å fullføre. Stemmen lyder klemt. Orker? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg snakker høyt for å overdøve. Toget. Pinen. De sørgmodige øynene. Sier Hat-konferansen var en skjellsettende opplevelse. Hva som helst for å få den vonde følelsen bort.

– Visste du at i El Salvador blir små barn kastet opp i luften og skutt som leirduer? sier jeg før jeg får tenkt meg om. Med ondt skal ondt fordrives, plaprer det inni hodet mitt. Min bror ser på meg. – Og i Kina er familier blitt tvunget til å betale for den ammunisjonen sønnene og døtrene deres henrettes med. Og i…

Toget kjører inn i en tunnel. Når vognene svinger ut i dagslyset på den andre siden er min brors sete tomt. –…og i Sovjet overlevde jødinnen Ida Amen seksten år i en sibirsk fangeleir ved å lese en liten engelsk ordbok om og om igjen. – Ord, fortsetter jeg, denne gang til meg selv. – Ord er av og til bare en utsettelse av det vi aner må komme. Fordi vi ikke tåler for mye virkelighet og må la kvernen male.

Jeg tenker at han sitter i spisevognen med en halv rødvin. At han ikke orker å snakke, aller minst høre på en idiot av en søster. Alt som ble sagt på konferansen maler fremdeles inni meg; mennesker utsatt for prøvelser andre neppe kan forestille seg. Ansikter der tap og smerte er meislet inn, endeløse tirader av mistrøstige vitnesbyrd. Jeg lener meg forsiktig tilbake. Tenker at det likevel hersket en slags overnaturlig fred blant møtedeltakerne på konferansen. Folk hilste hverandre med gjenkjennende blikk, til tross for at de beviselig aldri tidligere hadde sett hverandre. Mange var kommet hit etter årtier i fangeleire og fengsler. De gråt og de lo, men var aldri hatefulle.

En ny tunnel og jeg gjenkaller bildet av den franske presidenten midt i flokken av en tungt bevæpnet spesialstyrke idet de kom inn en sidedør. Ser for meg den samme presidenten litt senere der han står mellom Nelson Mandela og Günther Grass ved herretoalettets pissoar. Eller tsjekkernes nyvalgte statsminister Václav Havel som stakk av fra sine oppassere for å gå på pub. Eller Kenneth Galbraith, amerikanernes nobelprisvinner i økonomi, som – til tross for endeløse regnestykker om en verden rik på fattigdom – hadde munnen full av optimisme. Her var miskunn mot ondskap, overbærenhet mot enfoldighet. Med unntak av mannen fra Knesset, en ung israelsk utsending som brøt spillereglene og banket hatefulle anklager mot konferansens eneste palestinske representant. Den jødiske helseministerens krasse tonefall og hardhudete mimikk fikk mange av salens lysende ansikter til å slokne.

– Virkelighet, gjentar jeg som et ekko og glemmer at jeg er på vei bort. Og like etter, da jeg som en av mange deltakere hadde tatt tilflukt til toalettet for å trekke pusten, og traff på vår egen statsminister. Hun var aldeles rød i toppen over en grønn bluse: – Aldri lærer de, aldri kan de holde fred!

Gro Harlem Brundtland inn i avlukket med hurtige skritt, samtidig som Jelena Bonners og Nadine Gordimers øyne speiles over håndvasken, gnistrende tause mot glassflaten. Og den lille jødinnen med fangenummeret tydelig tatovert på underarmen.

– Som et barn må vi lære, må vi finne balansen mellom feiltrinn og tilgivelse.

Et saktmodig smil – som Elie Wiesels – hvis ord hadde lokket deltakerne til Oslo: «Hat er en måte å gå under på.»

Så sto vi der og trakk pusten enda en gang før vi gikk inn igjen, der mannen fra den israelske nasjonalforsamling på et øyeblikk hadde knust den gode stemningen og brakt oss tilbake til verden.

Jeg går inn i spisevognen. Min bror er ingen steder å se. Jeg rekker å hive ned et glass rødvin idet vi passerer Hønefoss. Så slingrer jeg meg gjennom togsettet for å finne ham. Hallingdalen er lang og denne reisen synes enda lengre. Gol, Ål, Hol. Jeg glemmer min bror. Ikke før Geilo og jeg ser en som ligner på stasjonen. Men det kan ikke være ham. Han har ikke rød fjellanorakk, ikke det jeg vet. Jeg unnskylder meg og sier jeg må videre. Den fremmede ser dumt på meg. Må vi ikke alle? Og hvor har jeg tenkt meg, dette toget går jo bare en vei? Morsomt.

Bergensbanen ender i havet. Nesten som den transsibirske jernbane mot Vladivostok. Etter å ha passert Omsk, Tomsk og Novosibirsk. De rare byene i Sibir. I strøket der Ida Amen leste sin engelske glossar. Academian. Det første ordet. Og zymology (gjæringsfysiologi). Det siste. Hun kunne dem utenat. Ikke til å undres over. Stille satt hun der og berettet om de to vannglassene de hadde gitt henne. Ett med gift i og ett uten. Bedt henne velge. Russisk rullett. Hun valgte. Drakk først forsiktig, som for å følge sin egen død. Deretter voldsomt – i en slurk. Det virket ikke. Hun satt fortsatt oppreist. Levde. Flirene til vokterne rundt henne. Det andre glasset ble gitt til en hund. Hunden som lepjet væsken i seg og ble stående. Til den plutselig datt om. Som på kommando. Lå helt stille. Til den rørte på seg. Igjen som på kommando. Latteren mot murveggene. Hunden som ble belønnet med en pølsesnabb. Ulveøynene.

Vi klatrer mot Ustaoset. Lyngen og dvergbjørken farges langsomt rød. Et blodig landskap langt borte fra hatets arena. Jeg tenker på den gang Vladivostok var et ord vi øvet oss på. Som en slags nøkkel til Stillehavet. På den andre siden av kloden. Kartets ytterkant. Verdens midte var jo her. I Norge, midt oppe på Hardangervidda, i fjellformasjonene mellom øst og vest. Det andre var… noe annet. Noe med rare lyder og rare navn og underlige bilder i skolebøkene.

Jeg tar meg langsomt tilbake. Banker forsiktig på de stengte toalettdørene. Kanskje han er dårlig? Jeg vet ikke. Det er så lenge siden vi bodde under samme tak. Jeg kjenner ikke lenger reaksjonsmønsteret hans. Konduktøren hilser mot luen og går forbi. Best ikke å si noe. Ikke ennå. Intet ønske om oppstyr, ikke med toget fullt av journalister. Jeg er jo en av dem. Med pennen spisset til å stikke i hjertene. Hva følte dere da kulene rammet deres egne? Mitt eget tåpelige spørsmål til den lille nord-irske kvinnen som stilte seg i ildlinjen og sa Stopp! Mairead Corrigan Maguire som ga meg blikket. – Jeg har en drøm, svarte hun og skalv i stemmen. – Jeg kjenner mennesker som heller vil dø enn selv å drepe.

Pennen min som løper over sidene. Mens hun snakker sitter en annen kvinne og ser ned. Jeg noterer at kinesiske Chai Ling lytter, mens øynene hennes er et annet sted.

– Fredelige midler, nytter det?

Spørsmålet kommer fra en journalist med østeuropeisk aksent. Han vil vite om fredelige midler kunne ha stanset ondskapen til Adolf Hitler. Günther Grass griper ordet. Den tyske forfatteren slår fast at Hitlers ondskap ikke er mer mystisk enn at sivilbefolkningen og næringslivet støttet ham. Gjennom tre legale valg kom han til makten. Grass' øyne over brilleglassene er to hasselnøtter. Knekk den!

NSB-flagget heves til 1224 meter over havet. Konduktøren strekker seg så langt han kan. Alle skal med. Kjederøykerne og surstoffslukerne slenger seg på stigbrettet. En lang tunnel neste. Jeg bestemmer meg for å utforske relativitetsteorien. Albert Einsteins problematisering av hvor lang strekning du egentlig tilbakelegger når du beveger deg fremover i et tog i fart. Fra Finse til Taugevatn er det drøyt en mil. Fra bakerste vogn til den fremste omlag tre hundre meter. Jeg tar tiden. Dette kan bli gøy. På noen få strakser vil jeg antakelig rekke å gå flerfoldige kilometer. Hvilken prestasjon! I tankene er jeg tilbake på den transsibirske jernbanen, den Einstein brukte som fysisk eksempel. Jeg langer ut. En dør treffer meg i siden. Fysikken må vike; Albert Einsteins vitenskap rennes overende. Jeg rekker å se snurten av en mannsperson. Kan det ha vært ham? Bror min på flukt? Fra seg selv, fra skyggen av en virkelighet? Jeg går inn på det trange togtoalettet som likevel er ledig. Skyver NSB-metallslåen for. Det rugger og rister. Speilet er tilgriset med små gulhvite flekker. Jeg gjetter på hårskum og tannpasta. Små spyttebom i svingene. Vinduet har blendet glass. Og doskålen – jeg kikker ned: Rester etter dagens tilbud, gjentatte ganger annonsert over høyttaleranlegget. Karbonade med løk og ertestuing. Ertene har passert uten vanskeligheter. Hvorfor står jeg her? Han er neppe spylt ned et sted mellom linjene? Jeg smeller lokket på og setter meg. En avis stikker opp fra papirkurven under vasken i hjørnet. Raskt snapper jeg den til meg. Den er engelsk, datert samme dag. THE TIMES on Friday med store bokstaver. 31. august 1990. På en av sidene plirer et ansikt mot meg. Det virker kjent. Britisk politiker, tenker jeg, men etter noen linjers lesing ser jeg hvorfor. Mannen er kjent som Moors-morderen, han som sammen med kjæresten drepte og lemlestet fem barn før de grov likene ned – on Saddleworth Moors – på heiene nord for Oldham og Manchester. Nå er samme mann lei av å leve som en levende død, slik han selv uttrykker det. Han ber om lov til å sulte seg ihjel. Anmodningen har skapt et moralsk-juridisk dilemma i Storbritannia. Ian Brady har tross alt sittet fengslet i 25 år for sine ugjerninger. «Jeg er lei, jeg ønsker meg ingenting» er hans melding til omverden.

Jeg leser og merker meg journalistens vinkling. Den går så absolutt i de allerede dødes favør. Moren til den eneste av barna hvis levninger ennå ikke er funnet, sier hun vil se ham leve. Lide, tenker jeg og tar meg straks i det. Kanskje er ikke denne mannen i stand til å lide? Kan hende er han ikke i stand til å føle i det hele tatt? Bakgrunnen for livet hans er listet opp. Som en slags påminnelse? Faren døde før han ble født, moren klarte ikke å hanskes med en vanskelig gutt; han ble satt bort til andre. Klassekamerater beretter om katten Ian begravde levende, kaniner han hugget hodet av. Som unggutt var han aktiv i et nynazistisk miljø, han spilte tyske marsjer i stedet for britpop og ba sin fem år yngre kjæreste lese Hitlers «Mein Kampf».

Ian Brady prøver seg ikke med flere utflukter. Han sier han ikke har noe til overs for dem som beklager fortiden. Gjort er gjort, sier han og setter øynene i fotografen. Ansiktet er smalt, kinnene innhule. Han har prøvd sultekunsten en måned allerede. Det gikk nesten, inntil en domstol avgjorde at dødsstraff var avskaffet i Samveldet. Loven trådte i kraft fire uker før Brady ble arrestert. Så da så. En slange ned gjennom nese og svelg og deretter velling til frokost, lunsj og kvelds. «Dersom jeg sier hvor Keith Bennett ligger nedgravd, får jeg slippe da?» er den dømtes tilbud til offentligheten. Tolv år gamle Keiths mor nøler. Hun vil gjerne ha gutten sin tilbake. Det som er igjen av ham. Samtidig vil hun at morderen skal angre det han har gjort. «Han må ikke få dø før», sier hun.

Hevn, tenker jeg. Keiths mor får ingen fred før sønnens drapsmann soner med sin sjel. Men Bradys holdning er klar: «Jeg gidder ikke mer.»

Lyset i det lille avlukket skifter raskt. Inn og ut av tunneler, sneoverbygg, smale utsprengte fjellpass. Skyggene danser over den knitretynne avissiden, der en del av artikkelen forteller hvordan smerteropene til et av ofrene – ti år gamle Lesley Anne Downey – ble tatt opp på lydbånd og avspilt under rettssaken. Samtidig ble det vist fotografier av den lille piken, naken og bundet til en stol.

Ryggmargsrefleksen min sier Drep! Drep! En slik person fortjener ikke å leve. Sikkerhetsoppbudet rundt ham er rekordstort. Folk er troendes til å kvele, kveste, lynsje. Smerte og hevnlyst er i stand til å klemme fornuften ut av ellers sindige personer. Man forvalter ikke det engelske system ved å handle med Djevelen. Ian Bradys sultne bønn blir ikke hørt. I stedet vokter tre sykepleiere ham døgnet rundt. Mannen koster staten millioner. Er det verdt det?

Herregud! Hvor mange ganger har jeg ikke ropt dette, tenker jeg der jeg sitter på vei hjem fra en konferanse om menneskers hat. Et møte som tross dette bar preg av kjærlighet og optimisme. Er det likevel til å holde ut? Livet?

Spørsmålet er stort i et lite rom. Jeg kikker i speilet og ser et gulblekt ansikt. Hjem, tenker jeg. Sove, tenker jeg. Glemme. Inntil toget tuter og minner meg på hva jeg skulle. Vekk med Ian Brady, vekk med endeløse tragiske tildragelser. Det presser mot mellomgulvet. Dolokket opp i en fart; Einsteins teori får en ny tese. På et tog mellom Oslo og Bergen i en fart på nitti kilometer farges minst femten meter av fjellet vinrødt i løpet av ett sekund.

Det er ikke første gang min bror forsvinner. Jeg kommer på det der jeg står og venter på at jernbanestasjonen i Bergen skal tømmes for folk. Mennesker travler gjennom mylderet i hallen, kvinner og menn møtes av kjærester og pårørende. Turfolk, forretningsreisende, ungdommer og pensjonister. Globetrottere som lunter forbi med søkklastete ryggsekker. En stripedresskledd flyvegrer rasker innover perrongen med stresskoffert og redde øyne. Ingen ligner han jeg ser etter. Jeg burde ha husket at han ikke liker styrte opplegg. Ikke den gang og ikke nå. Kun dette siste året har han lagt alt til side og jaget mellom pliktene; stelt den syke, matet og trøstet. Løpt frem og tilbake, trappe opp og ned mellom loft og kjeller, klesvask og tørk. Hentet, husket, båret og brakt. Hele tiden med øynene på klokken; på medisiner, næring, smertestillende. Jeg grøsser litt. Ian Brady er ikke den eneste med slange i nesen. Min brors kjæreste ville gjerne leve, men fikk ikke.

Forrige gang ble han etterlyst i radio. Særlig kjennetegn: Lange øreflipper. Som om de slepte i asfalten. Han kom tilbake etter en tur som varte litt for lenge. Min brors måte å ta seg inn igjen på. Antakelig sitter han innerst i en brun kafe på Vikersund eller Drammen. Sannelig godt han ikke hadde vindusplass.

Snart er alt stille. De svartkledde NSB-folkene har forlatt togsettet. Blåkledt rengjøringspersonale entrer vognene som like etter kjøres bort. En tralle står forlatt på murperrongen. En sjømanssekk ligger gjenglemt oppå. Jeg går mot utgangen da en mann i tykk genser og dongeribukser kommer inn. Han smiler og er forbi, antakelig for å hente den fullstappete sekken. Intuitivt snur jeg meg; han er ikke der og sekken er borte. Så raskt? Jeg får en ubestemmelig følelse: Hvem var det? Og hvorfor slik hast på en endestasjon? I drosjen hjemover tenker jeg på den fremmede, tenker at det er slutt på de tider da en sjømann var hjemmefra i måneder og år, noe som ville forklart mannens travelhet. Ansiktet, tenker jeg, ansiktet hans hadde en uforklarlig ro over seg. Jeg stiger ut av drosjen og slår fast at denne mannen neppe har vært på en konferanse om hat. Til det så han for avslappet ut. Uttrykket talte mer for at han hadde en kjæreste ikke langt unna: Fornøyd og opplagt og fullstappet av fremtid. Kanhende med brystkasseskrift fra Tatoo-Ole: I love you, Maria. For din skyld håper jeg navnet stemmer, tenker jeg.

Min bror sitter i stuen. – Jeg tok fly, forklarer han. – Fikset ikke syv timer i en stol.

– Men hvordan…?

– Kjellervinduet, sier han. – Det gamle tricket.

Vi er i barndomshjemmet, han husker alt. Haspene som lett lar seg vippe opp, den spesielle måten å smyge seg inn på. År siden sist, likevel sitter bevegelsene i kroppen.

– Du kunne ha sagt fra.

– Det var ikke tid, svarer han og ser fornøyd ut. Baggen hans står på stuegulvet, hjembrakt av en trofast søster. De gamle rollene. Jeg blåser meg litt opp.

– Øreflippene dine kunne ha kommet i radioen igjen. Eller verre: på TV.

Han smiler, for første gang på lenge, et lite smil.

– Godt å være her.

Vi sitter som to gamle i våre foreldres hus. Han med sin sorg, jeg med mine tanker. – Du giftet deg ikke, sier han plutselig. – Hvorfor?

– Jeg vet ikke, sier jeg. – Kanskje det var noe han sa.

Eller lot være å si, klinger det inni meg. Min brors øyne er passe våkne. Temaet interesserer ham ikke mer enn som en referanse til hans eget. Hvordan kan to som oss tro på at noe alltid varer? Likevel; et øyeblikk makter han å rykke meg ut av mitt mekaniske liv. Sove, spise, gå på jobb. Oppsøke, snakke, spørre. Reise, vende tilbake, reise videre. Alltid være i bevegelse. Et yrke og en kunst som er å delta i andres liv. Knapt registrere sitt eget. Jeg tenker på Ida Amen, kvinnen som i seksten år var henvist til seg selv. Hvordan holdt hun ut?

– Hører du noen gang fra ham?

Min bror slipper ikke helt taket. Jeg liker meg ikke. Det hender, svarer jeg. Må ikke, orker ikke gå inn i dette som en gang var, som nesten ble. Et menneske som sa han ville, som likevel ikke… Ikke hardt nok, ikke slik jeg krevde av det som lå forut. Forlangte jeg for mye? Et spørsmål jeg senere stilte meg selv. Kanskje redselen for å miste overskygget viljen til å satse. Gjensidighet, vennskap, tillit. Jeg valgte å ha ryggen fri – en vei ut. Det store ordet greide jeg ikke uttale. Best slik. Det jeg visste om slike saker gjorde vondt.

– Hun stolte på meg, sier min bror plutselig. Jeg nikker. Det må ha vært fint. Å ha en som alltid var der. Han ser på meg og jeg kjenner meg usikker. Hva vil han med dette? Ha aksept for noe han ikke fikser?

– Jeg måtte jo, fortsetter han. Han var som far; han måtte dra. På nytt og på nytt. En uro ingen kan forklare. Selv på vei hjem er du på vei bort. Han satt i fellen. Fanget.

Samme kveld og jeg er søvnløs. Ingen tunneler å gjemme seg i. Varm melk og dynen over hodet, et svett trick som hjalp i barndommen. Den gang vi trodde. Nå hiver jeg dunmatten til side og gisper etter luft. Vinduet er halvåpent, et silketynt regnslør over landskapet. Fjellene glir inn bak dusjmørket og gatelyktene henger som blanke appelsiner. På den andre siden av loftsgangen ligger min bror og sover. I det minste antar jeg det, skjønt siste døgns hendelser har gjort meg usikker. To dager til jeg skal på jobb, i morgen skal vi gå gamle stier opp på fjellet. – Løveklippen, sa min bror. Husker du? Jeg husker og vet og har ikke hjerte til å fortelle at den svære gapende klippen i virkeligheten er et ynkelig utspring i fjellsiden. At løveprofilen er skjult av brakebusker, at vi ikke lenger kan stå to stykker skulder mot skulder og brøle mot verden. Hvalpefakter, tenker jeg og ser for meg Verden som var dalsøkket mellom to fjell, Løvstakken og Ulriken, en nedlagt jernbanelinje og seks ulike vann. Syv – om du regnet Svartediket, den største drikkevannskilden i Bergen. Fra Løveklippen kunne du se dem alle i ett skue – og utenfor var havet. Nordsjøen i nord som slikket seg helt inn til byens navle ved Vågen, og Nordsjøen i sør, som kiler Bjørnefjorden under labbene. Byen og menneskene er omgitt av vann, laget av vann, avhengige av vann. – Jeg er et havdyr, sier jeg ut vinduet og lar dråpene kjæle mot ansiktet. Vann, vann, vann. Som et usynlig lag utenpå huden, et element du kan regne med. Og stikk imot naturens mange lover, blir jeg søvnig av å tenke på det. Så søvnig at jeg synker inn i søvnen, som en stein mot havets bunn synker jeg og er en fisk. Havet smaker salt, det smaker grovt havsalt. Når jeg gaper, kjenner jeg den spesielle smaken. Vann velter inn og fyller hele meg, drøvelen duver som en sjøanemone, dønningene dunker gjennom kroppen. Jeg stiger og merker at jeg flyter, med den vesle stjerten kan jeg skyte fart, hoppe og vende. Ennå er jeg ikke helt klar over hva jeg er, flyvefisk eller flyndre, det spiller mindre rolle der jeg kappsvømmer med min egen pilende skygge over sandbunnen.

Morgen. Hva skjer? Min bror er allerede oppe, koker kaffe på gamlemåten og plystrer i kjøkkenet. Husker du fars arier? roper han og gjør et forsøk. Kaffeduft og toner fra Perlefiskerne opp trappen til meg. Jeg lukker øynene og ser far barbere seg med en tent sigarett i ene munnviken og en italiensk arie ut den andre. Nennsom høvelraking rundt. Morgener som duftet av fred og langsom oppvåkning. Bror min prøver å være i et område der vi var unge og glade, han er i ferd med å etterape alt vi gjorde. Fjelltur, morgenritualer, sang. Frokost! roper han. Med et snev av nattens fiskefølelse følger jeg laksetrappen ned i kjøkkenet.

Vi snakker egentlig ikke sammen. Enten snakker jeg eller så sier han noe. Vi forteller, gjør et forsøk på å underholde hverandre. Historiene er for det meste kjente, kanskje ispedd en ekstra fargeklatt eller valør. Husker du, sier jeg. Husker du da far sto på toppen og sang? Min bror nikker. «Høyt på alpens isbelagte tinde,» svarer han. «Der hvor ingen mann har satt sin fot» istemmer jeg. – Du tok det bokstavelig; du trodde fullt og fast på at det fantes steder ingen hadde vært. – De fantes, sier jeg. – En gang fantes de.

Min bror flirer og sier jeg var lett å lure. Jo, han husker sangen og fars buldrestemme.

Din tur! sier vi om pausene imellom varer for lenge. Barndommen varer lengst, sier jeg etter en runde der vi har kranglet om hvilke leker vi likte best. Min bror nevner fysiske saker som slengtau og høsting av bjørkesaft. Jeg tenker på alle papirdukkene jeg tegnet og klippet, teaterscenen jeg skar ut i papp. Ettersom han er fem år eldre skiltes våre veier da han begynte å bruke hårkrem og røyke hjemmerullete bøkebladsigaretter. – Du sladret, sier han plutselig med et forurettet tonefall. – Og du puttet en meitemakk i penalet mitt, svarer jeg. Freden er brutt. Var den virkelig så skjør?

Vi smører matpakker – to med brunost og to med fårepølse – som om mor og far ennå står og ser. Han bretter papiret sirlig som den gang; endestykkene i en spiss inn mot midten. Matpapir som jeg likte å tegne på, som vi kunne legge rundt en lommekam og blåse høy musikk gjennom. Kom! sier han og går foran ut gatedøren. La oss ta snarveien gjennom hekken, slik som den gang! Hekken mot nabohagen er borte, han har ikke merket det. I stedet står et nettinggjerde, solid strukket mellom jernpåler. En ny tid, kan jeg høre ham mumle idet han gjør helomvending og setter kurs ned singelgangen mot porten.

Stien opp langs åsryggen er borte. Folk har bygget hus på tvers av gamle traseer; jo høyere, jo bedre. Utsikten er bra, tomteprisen stiger med den. Vi må gjøre en slyng rundt nyanlagte hager og terrasser. Der fjellet tidligere bød på naturlige trappetrinn er det nå sprengt ut en garasje. Overalt må vi passe på hvor vi setter fot for ikke å tråkke på murte nisjer, krukker eller portaler – folks trang til egne landemerker.

Ikke før vi når den første avsatsen kan vi puste fritt. Verden i dalen er allerede på vei mot Lilleputtriket; de tre skipsrederboligene langs «vårt» vann ligner hvite legoklosser. Han som bor i midten er fortsatt rikest, sier jeg. Min bror svarer at det ikke er særlig rart, siden han var den mest påholdne. Hver jul, da vi gikk med avisen, fikk vi fem kroner av de to andre brødrene, men bare femogtyve øre av ham. Kan du huske hvordan han ga seg god tid til å lirke den lille mynten ut av pungen?

Jeg husker. – De er ikke lenger venner, sier jeg uten å tenke. Min bror skutter seg; han er allerede noen meter unna.

Lyngen har lilla skjær og rekker oss til anklene. I et søkk strekker grantrærne hals; lik et sangkor som øver julesanger står de tett og rensker strupen. En og annen nysgjerrig bjørk gjør forsøk på å lene seg utfor kanten. Bare furutrærne har vett til å plassere seg med utsikt og i le for vinden. Med sin blekgrønne farge kan du spore dem mellom de andre. Trærnes diplomater, tenker jeg – slett ikke redd for å stå alene. Her, sier min bror og sparker inn i brakebuskene. Hadde det ikke vært for alt dette krutlet kunne vi rastet her. Ser du ikke, spør jeg. Det er jo Løveklippen.

Det er da det skjer. Han tar tak i buskene med bare nevene; griper slik at tusenvis av spisse nåler bores inn i kjøttet. Som Olav Digre sliter han av all makt, men einerbusken står som en påle, slik den har for vane. Et vilt raseri gjennom min brors kropp, jeg ser det mer enn jeg hører; krefter som kjemper mot en overmakt, som nekter å gi opp. En kamp om å være eller ei – det er du eller jeg – eller intet. Din jævel! freser min bror som om det er et av Fandens hårstrå han har fått tak i. Med et rykk glir han, faller han bakover, må han gi tapt. På rygg i lyngen med to blodige hender ved en klippe som ikke er større enn en vanlig gravstein. Tårene triller på oss begge. Ja, sier han. Det er helt forjævlig; jeg var ikke der da hun, da hun…

Det var morgen og hun sov. Hun hadde vært våken, men var sovnet igjen. – Et lite ærend, bare. Jeg sa det ville vare en halvtime, knapt det. Telefonen i vesken, alltid. Den ringte, det var taust i den andre enden. En uro jeg ikke kan forklare; jeg løp, nei, fløy hjem. Trappeavsatsen i to steg. Hun lå med røret i hånden. Skjønner du? Skjønner du!

Kroppen hans som rister uten lyd. Han har alltid vært stille på det viset. Nysene som ble holdt inne. Ga han hals, var det ingen som merket noe. Min bror gråter. Jeg hører det ikke. Jeg ser.

Ordene blir små. Som om ingen av dem lenger passer sammen. Du gjorde så godt du kunne. Jeg sier det. Han vrir på seg. Jeg vet ikke alt. Nei, hvordan skal jeg vite. Som sjømann har han fartet mye omkring. Vi har bodd i hver vår by. Jeg sier at Livet er noe dritt. Prøver en kjekk tone. Det hjelper litt. Han reiser seg. Snyter seg som en ekte skoggangsmann. Lydløst det også. Vi går videre. Mot den øverste toppen. Nesten mekanisk kikker jeg etter gamle landemerker langs stien. Fars stemme inni hodet. Min brors ganglag ligner hans. Sing Sailor Sing. Som på avtalt signal stanser vi og ser på hverandre. Ai, ai, Captain! Vi sier det i kor.

Første kapittel er forkortet.