Første kapittel: Dine øyne så meg

Les utdrag av den islandske kunsteren Sjóns bok «Dine øyne så meg».

Utdrag fra : Sjón: Dine øyne så meg “Marie-Sophie syntes hun bare hadde duppet av et øyeblikk da hun kom til seg selv igjen under dynen på madrassen på gulvet ved siden av stakkarens seng: Ute fra torget hørtes skramlingen fra vognhjulene og ølhestens dovne skritt.

Jenta skvatt opp: Hun måtte kle seg i full fart og gjøre klart i spisesalen før alle de faste gjestene kom for å drikke kaffe med sukkerbit i. Nei, hva var det hun tullet med? Hun skulle jo være her i prestekammerset sammen med stakkaren helt til han dro -- hvis han noen gang dro.

-- Jeg kommer til å stryke med av elde her inne …

Hun strakte seg etter klærne som lå pent sammenbrettet på stolen ved skrivebordet, hun rødmet: Hva var dette for noe? Hun kunne ikke huske at hun hadde brettet dem sammen. Hadde stakkaren, dette ukjente mannfolket, tatt av henne klærne og lagt henne til sengs? Og boken lå åpen som om hun hadde lest i den -- eller han hadde lest for henne, som for en unge? Hadde natten snudd alt på hodet i denne verden, og forvandlet pasienten til sykepleier, sykepleieren til pasient? Hun visste ikke hva hun skulle tro, men pinlig var det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-- Jeg lar meg ikke avspise med dette lenger …

Marie-Sophie tittet opp over kanten på stakkarens seng; Han sov, det ynkelige ansiktet fortalte ingenting om nattens begivenheter.

Jenta svøpte dynen rundt seg, kom seg på beina i en fart, rev til seg klærne fra stolen, sprang bak skjermen og kledde på seg: Den tunge lukten steg opp fra nattmøbelet, hun hadde ikke hatt tid til å tømme det kvelden før.

-- Jeg blir gal …

Hun gikk ut av prestekammerset med potten, holdt den på armlengdes avstand og satte den ved døren til værelse nummer treogtyve. Det rå mandagslyset trengte seg inn mellom gardinene og skinte på støvet som lå i luften, ventet på at noen kom og pustet det inn.

Marie-Sophie dro gardinene fra vinduet, åpnet det og pustet inn dagen: På den andre siden av torget, mellom manufakturhandelen og slakteren, stod en ung mann lent opp mot en lyktestolpe. Han strevde med å tenne en sigarett som virket som om den levde et selvstendig liv mellom leppene hans, og smidig bøyde seg vekk fra den brennende fyrstikken som han førte opp mot den.

Jenta smilte av mannens problemer.

-- Se på han der, alltid samme klossmajoren …

Det var Karl.

Marie-Sophie strakte hånden ut av vinduet og vinket til ham: Karl angrep den livskraftige sigaretten for siste gang, men den gikk av med seieren. Han kikket over mot gjestgiveriet. Hun så at han så henne, og gjorde tegn til at han skulle komme over torget til henne så de kunne snakke sammen. Han trakk på skuldrene, dyttet hatten bakover på hodet, rev sigaretten ut av munnen og kastet den på gaten, tråkket på den, snudde på hælen og gikk sin vei uten å gjengjelde hilsenen fra jenta i vinduet.

-- Hva er det de gjør mot meg?

Hun fnyste av sinne: Skitt med fridagen som hun gikk glipp av i går, og skitt med at hun måtte skifte bleier på et fullvoksent mannfolk som ikke angikk henne, men hun hadde ikke tenkt å la eieren og innhaberinnen ta fra henne kjæresten.

Marie-Sophie hadde fått nok av å være den snille jenta.

Hun hørte gjestgiveriets hoveddør bli åpnet, og krabbet opp i vinduskarmen, tittet ut mellom gardinene: Eieren stod på fortauet og hev innpå noen drammer. Visergutten kom ut av huset med et lite bord i armene.

-- Det er ingen som kommer til å sitte her på fortauet i dag, det kommer til å regne både menn og mus -- det er helt klart.

Gutten satte fra seg bordet og glodde opp mot himmelen.

-- Jeg bryr meg vel fanden om dine værvarsler, kona sier at vi driver utekafé, og da gjør vi det -- for min skyld kan alle de idiotene som setter seg her ute, og tar del i disse greiene hennes, få et lyn i hue. Og her får du ditt.

Eieren gav visergutten en ørefik.

-- Og kom deg så etter stolene, din væridiot!

Marie-Sophie knyttet nevene av sinne: Hun hadde fått mer enn nok av ørefikene som eieren delte ut til visergutten hver eneste morgen i håp om at det skulle mildne styrken til tømmermennene som drev og jobbet for fullt i ham.

-- Jeg skal se til at guttungens værvarsel går i oppfyllelse -- og at det ikke er han som blir våt, men derimot den idioten av en eier.

Jenta hoppet ned fra stolen, hentet pissepotten og fikk plassert seg slik at hun kunne følge med i det som skjedde nede på fortauet, og skvette ut av potten uten at noen så henne. Hun ventet for å se hva som skjedde.

Visergutten plasserte stolene rundt bordet mens eieren hele tiden gikk i veien for ham og blandet seg i hvor langt stolene stod fra bordkanten, hvilken retning de vendte; i bakrus var han ekstremt nøye når det gjaldt proporsjoner og avstander.”

“Ja, ikke snakk! En gang våknet jeg hjemme hos en komponist, tro om det ikke var nettopp en mandagsmorgen. Og da jeg gikk inn i stuen, satt musikeren splitter naken ved flygelet og holdt på å klaske sammen en sonette.”

“Kjenner du mange kunstnere? Jeg kjenner ingen …”

“Det var da trist å høre, de er ofte veldig morsomme, både drikkfeldige og fulle av selvmedlidenhet …”

“Faren min pleide å omgås dem, men han tok dem aldri med seg hjem …”

“Jaja, men hvor var jeg? Jo, altså, komponisten satt der på bare pikken, og det store hodet hang over notestativet. Solen glødet i det krøllete håret, tonedikterens venstre hånd fór som en edderkopp over tangentene og spant opp de vidunderligste tonerader mens de nikotingule fingrene på høyre hånd holdt rundt en fyllepenn som fanget notene i notearkets vev der den svarte noteskriften glimtet akkurat som fluer på linjene …”

“Hvem er det som har begynt å fortelle historier inne i historien?”

“Jeg …”

“Og hvem er det som ikke tåler utenomsnakk?”

“Jeg …”

“Og hva sier man da?”

“Unnskyld?”

“Ja!”

“Marie-Sophie holdt vredens skål i sin stødige hånd, og passet på at ikke en eneste dråpe skvulpet over kanten: Visergutten og eieren var så opptatt av proporsjonsoppgaven på fortauet, at de ikke la merke til potten som svevde over hodene deres som en forgylt regnsky.

-- Er ikke dette bedre?

Visergutten tok tak rundt en stol og dyttet den bestemt innunder bordet med en høy, skjærende lyd. Eieren skar tenner.

-- Eller kanskje sånn?

Gutten dro stolen til seg.

-- Hæ? Litt nærmere?

Stolen gnisset mot fortauet. Eieren løftet hånden til slag.

Marie-Sophie lot den forgylte væsken fosse ut av potten.

Eieren gispet etter pusten da det kalde pisset traff ham, strømmet ned under skjortekragen og rant nedover mellom skjorten og huden.

Visergutten kikket smilende oppover veggen på gjestgiveriet.

Jenta blunket til ham, trakk seg tilbake inn gjennom vinduet med vredesskålen, hoppet fra bjelken ned på gulvet og inn i prestekammerset.

Hun lukket døren forsiktig, og lyttet til eierens eder gjennom døren; forbannelsene var fuglesangen som løftet denne morgenen, og hun begynte å nynne med.

Stakkaren så spørrende på Marie-Sophie. Hun hysjet på mannen som hun var blitt pålagt å få til å snakke, og det frydet henne. Hun trakk i klokkestrengen som hang ned langs dørkarmen, og hørte en svak gjenlyd av ringingen nede på kjøkkenet:

-- Jeg håper de sender gutten opp med mat til oss.

Stakkaren nikket med et alvorlig uttrykk: Han var nødt til å holde seg inne med denne jenta som begynte dagen med å løpe hit og dit med potten sin. Det tydet på at hun var hjemmevant på dette stedet, som lignet kulissene til et stort horatorium; der han lå hadde han ikke kunnet unngå å legge merke til bitemerkene i de svarte silkeputene, neglen som stod fast i tapetet over sengen og det røde, kreppete stoffet som mildnet lyset fra lysekronen, og på det viset var ment å skjule kroppens skavanker.