Første verdenskrig og Norge

KRIGSHISTORE: Nik Brandal, Eririk Brazier og Ola Teige skriver i sin kronikk om slaget ved Somme (Dagbladet 1. juli), og artikkelen inneholder flere opplysninger som ved sin fremstilling kan være egnet til å misforståes. Det er interessant at de påpeker at nordmenn tjenestegjorde som frivillige både på alliert og tysk side. Som utgangspunkt for en artikkel om Somme er dette faktum imidlertid dårlig egnet, og like relevant som opplysningen om at det var nordmenn med på Titanic. I den grad nordmenn kjempet i «Verdenskrigen» var det i beskjedent omfang, drevet av enkeltmennneskers eventyrlyst og ikke i særlig grad av politisk eller ideologisk motivasjon. Norges stilling skulle være nøytral, og dette var det sterk politisk enighet om både i den offisielle politikk og blant folket. Det virker derfor underlig at Brandal, Brazier og Teige skriver at norsk krigsdeltakelse innbefattet mellom 5 og 10 tusen nordmenn, et overraskende høyt tall som krever en presisjon av henvisningen til «nyere forskning». Derimot leverte norsk industri krigsviktige produkter til både Tyskland og England, og Norges nøytralitet fulgte hele tiden en skjev, alliert-vennlig kurs, fordi ulempene med å gjøre seg til uvenn med England var så mye større enn å gjøre seg til uvenn med Tyskland. Norges stilling som sjøfartsnasjon var uhyre viktig, og England presset oss hele tiden til å redusere forsyninger til Tyskland for å gjøre handelsblokaden av Sentralmaktene mest mulig effektiv. Tyskerne på sin side svarte med uinnskrenket U-båtkrig i flere faser for å lamme Englands industrielle kapasitet og sulte dem ut av krigen, men strategien slo feil og trakk istedet Amerika inn i krigen. Men U-båtkrigen var en stille katastrofe for Norge, 2000 sjøfolk mistet livet, halvparten av norsk tonnasje ble senket (889 skip hvorav 176 seilskip). I så måte er det riktig som artikkelforfatterne hevder: «Første Verdenskrig var også en norsk tragedie», men nordmenns deltakelse i landkrigen var mellom null og marginal, og vil fortsette å være det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ARTIKKELEN hevdes at \'nesten et århundre senere har vi ennå ikke klart å forklare hvorfor første verdenskrig brøt ut ...\' Dette er en merkelig påstand, for etter 10 millioner drepte og 20 millioner sårede soldater og et Europa i økonomisk og politisk krise var årsakene til krigsutbruddet et viktig spørsmål å få svar på. Et krav var derfor at dokumentasjon knyttet til krigsutbruddet skulle offentligjøres, og telegram og brev til og fra utenriksdepartementene i de krigførende land ble samlet og utgitt, og i biografier har mange av de viktigste aktørene gitt sin oppfatning av hva som skjedde forut for den store europeiske katastrofen. Her gis også fremstillinger av allianser; de kjente og de mindre kjente. Det er en lang kjede av nasjonalisme, intrige, lettsinn og uansvarlighet som kan leses mellom linjene i disse dokumentene. Det er mange aktører og en komplisert årsakssammenheng mellom mange begivenheter, men i det ytre er hendelsesforløpet fram til krigsutbruddet godt kjent. Frivillige i «Pals»-bataljoner førte mange steder til at lokalsamfunn mistet en uforholdsmessig stor andel av sine unge menn, og derfor opphørte denne ordningen, om enn ikke som en direkte følge av Somme-slaget alene. Tapstallene på tysk side anslås i artikkelen til 600 000. Dette er et tall som antakelig er hentet ut fra engelsk etterretning og bærer preg av bestillingsverk; var det ille for de allierte måtte det være like ille for tyskerne. Men styrken i de tyske forsvarsstillingene var kraftig undervurdert, og med et artilleriangrep som hadde vart én uke hadde tyskerne fått tilstrekkelig forvarsel slik at de hadde trukket tilbake mye av sine styrker. Splintgranater og høyeksplosiver fjernet ikke den tyske piggtråden slik man hadde antatt. Den engelske hærledelsen (Haig) hadde ikke tillit til at \'the Kitchner army\' hadde tilstrekkelig erfaring, og derfor måtte soldatene gå oppreist, på geledd, i den ene angrepsbølgen etter den andre. De hadde 30 kilos oppakning, og utgjorde et lett mål for de omlag 200 maskingeværene som meiet ned 60 000 samveldesoldater på en dag, hvorav 20 000 ble drept; mange før de nådde den tyske piggtråden.

EKSEMPLELVIS mistet et tysk regiment 180 mann av 3000, mens den engelske divisjonen som angrep dem mistet 5121 av 12 000. Den franske delen av angrepet, syd for elven Somme, brukte en helt annen taktikk ved at soldatene angrep i små grupper og søkte dekning der de fant den under angrepet. Franskmennene nådde lenger, og hadde mye mindre tap. Angrepet ved Somme skulle lette trykket på franskmennene ved Verdun, og i noen grad lyktes dette, men det var først da Ludendorff og Hindenburg erstattet Falkenhayn som øverstkommanderende for den tyske hærledelsen at angrepet på Verdun ble stoppet. Somme var en av mange tragedier, tuftet på ønsketenkning og strategiske feilvurderinger. Likevel, man kan ikke være uten sympati for en militær ledelse som trodde at det neste store slag kunne være det endelige, det som gjorde slutt på krigen. I mellomtiden steg taptallene. Og steg.