Førsteklasses om Auschwitz

Strålende dokumentarbok som også oppsummerer nyere forskning.

BOK: Den første tanken som slår ned i en under et besøk i dødsleiren Auschwitz-Birkenau, er at det ikke kan være sant at over en million mennesker ble drept her.

Denne innskytelsen er ikke en revisjonistisk idé inspirert av holocaustfornekterne, men uttrykk for et håp om at dette ikke kan være sant, at dette er et mareritt det er mulig å våkne fra. Det er god tro, et ønske om at dette var ugjort, som nærer tanken. Under nager vissheten om at det i Auschwitz ble tråkket over ei grense på en sånn måte at alle må ta det inn over seg som et personlig anliggende.

Dokumentarisme

Denne gode troen som får en til spontant å utbryte: «Det kan ikke være sant», er en naiv humanisme. Det neste spørsmålet som reiser seg, er ikke «Hva er adressen til nærmeste holocaustfornekter?» eller «Hvor finner jeg en norsk akademiker som har begynt å snakke om nazismens positive sider?». Spørsmålet som melder seg, lyder: «Hvordan var det mulig?».

Laurens Rees\' bok om Auschwitz gir, så langt det er mulig, svar på dette. Forfatteren har produsert en rekke dokumentarserier for BBC. Den siste, «Auschwitz», er også vist av NRK, og boka er en tekstversjon av TV-serien.

Boka inneholder ikke teoretiske drøftinger om fascismen og antisemittismen. Den beskriver hva som hendte og hvordan det skjedde, ut fra skriftlige samtidsdokumenter og muntlige kilder. Boka bygger altså ikke på en teoretisk forståelse. Det vil si at det er dokumentarisme som er teorien: Det er mulig å forstå Auschwitz ved å se hvordan leiren ble opprettet og drevet.

Dokumentarismen hevder at forsøket på å utrydde jødene i Europa ikke kan forklares ut fra en bestemt teori eller en på forhånd fastlagt politikk. Det kan bare forstås ved å studere de faktiske historiske begivenhetene. Et slikt syn vil det stå strid om. Men standpunktet har fått mange tilhengere, og det har ført til at mye nytt materiale er skaffet til veie. Sammen med åpningen av tidligere sovjetiske arkiver har dette ført til en rekke nye studier. Den engelske historikeren Ian Kershaw har vært hovedkonsulent både for TV-serien og boka. Hans Hitler-biografi i to bind fra 1998 og 2000 gir en mer helhetlig og teoretisk drøftende framstilling av både den tyske nasjonalsosialismen og jødeutryddelsene.

Frenetisk dreping

Men for all del: Rees\' bok står støtt på egne bein. Den gir historien om utryddelsesleiren Auschwitz fra opprettelsen 30. april 1940 til den ble befridd av Den røde hær 27. januar 1945. Kommandanten i leiren, Rudolf Höss, er én sentral skikkelse i boka, og den beretningen han skrev i fangenskap etter krigen er en hyppig benyttet kilde.

Boka gir en nifs framstilling av hvordan behovet for å drepe mange mennesker fort, utviklet først primitive gasskamre og deretter dødsfabrikker. Dette er skrekkelig lesning. Kapasiteten var enorm, og drapstallene i Auschwitz var flere hundre tusen per måned sommeren 1944 da de ungarske jødene ble deportert.

Sånn må det gå når det øldrikkende filleproletariatet kommer til makten, er det lett å tenke. Av de 15 personene som satt rundt bordet på Wannsee-konferansen 20. januar 1942 og planla jødeutryddelsen, hadde åtte doktorgrad. Det var på dette møtet det ble bestemt at jødene fra de nazi-okkuperte landene skulle evakueres østover, ved framkomsten skulle de skilles etter kjønn, de arbeidsdyktige skulle arbeide til de døde, mens resten skulle drepes umiddelbart.

Er Auschwitz-Birkenau eller holocaust et tysk problem? Nei. Laurence Rees viser hvordan sivile myndigheter i okkuperte land som Slovakia og Frankrike gjorde jobben med å registrere, arrestere og deportere jøder. Norge kunne vært nevnt i samme åndedrag, men i stedet trekker forfatteren fram noen eksempler på at det ble ytt motstand. Ion Antinescu, Hitlers allierte, protesterte på å utlevere jødene fra selve Bulgaria. Mussolini nektet å utlevere de italienske jødene. Forfatteren legger imidlertid ikke skjul på at en del av disse avgjørelsene fant sted da Tyskland var i ferd med å tape krigen, og at det var kynisk pragmatisme og ikke en våknende moralsk bevissthet som var motivet.

Tilfellet Danmark

Boka slår fast at det bare var ett okkupert land som kom uplettet fra jødeforfølgelsen: Danmark. Nesten alle de 7500 der ble reddet over til Sverige. 481 arresterte ble sendt til Theresienstadt, hvor 77 omkom, men de fleste vendte altså tilbake. Forfatteren trekker fram alle de forhold som gjorde at Danmark var i en spesiell stilling. Også at mange av båteierne tok seg godt betalt for transporten over Øresund.

Han endrer ikke konklusjon av den grunn, men legger til at Danmark skilte seg ut på enda en måte. Da de danske jødene vendte hjem fra Sverige og Theresienstadt, fant de ikke sjelden at naboer hadde betalt husleia deres og tatt vare på møbler og eiendeler.

Ganske annerledes var det som kjent i Norge, hvor utallige privatpersoner og en rekke firmaer på forskjellig vis forsynte seg. For eksempel deltok velrenommerte forretninger som Rafens og Glasmagasinet uten å mukke i den økonomiske likvidasjonen etter at de norske jødene var deportert. Har de noen gang innrømmet eller bedt om unnskyldning for det de gjorde? Dette er også en form for holocaustfornektelse som bør røykes ut. Det forringer ikke danskenes innsats at enkelte mener at det var lettere for dem å gjøre motstand enn for eksempel for nordmenn. Danmark viste at det gikk an å handle annerledes, det nyttet å gjøre motstand.