Førstesortering

Tolkninger med inderlighet og formidlerkraft.

CD: Tittelen «Åtte låter vi liker» sier noe om hvorfor Håkon Kornstad og Håvard Wiik har spilt inn en CD med tenorsaks/pianoduetter. Det tittelen ikke forteller, er at de formidler utvalget med mesterskap.

I FLERE år og i ulike band har Kornstad og Wiik frydet og imponert med ungdommelig tæl og bære-eller-briste-spill på kanten av teknikkbeherskelsen. På «Eight Tunes ...» har uttrykket fått en mørkere understrøm av refleksjon, og dermed en ekstra dimensjon. Tonene er litt færre og valgt med litt større omhu, melodiene får stå litt mer uimotsagt, effektbruken, særlig på tenor, er dempet, og med dette trer hovedlinjene tydeligere fram. Det er som om flammen brenner mer stillferdig, men minst like heit som den gang den blafret som friskest.

Kall det gjerne modenhet, men husk at modning betyr mer enn bare å eldes. Kornstad og Wiik hadde et godt stykke igjen til 30 da opptakene ble gjort i 2003, så mest handler det om to musikere i flott kunstnerisk utvikling.

HVA de liker? Annette Peacocks «Touching», Carla Bleys «Jesus Maria» og «Calls», Keith Jarretts «Birth», Jimmy Rowles\' «The Peacocks», Ornette Colemans «Humpty Dumpty», Vernon Dukes «Autumn in New York» og - fra den andre wienerskolen - Anton Weberns «Op. 7 - Sehr Langsam».

Det er et ambisiøst knippe låter å skulle gjøre til sine egne for hvem som helst, men Kornstad og Wiik formidler de åtte historiene med dyp innlevelse og inderlighet. De når fram, enten de ytrer seg med én stemme eller i tettvevde dialoger, og den hele, mykt rundede saks-tonen og det distinkte klaveranslaget gir musikken en lavmælt, men frapperende autoritet. Jeg ser for meg Wayne Shorter/Herbie Hancock når jeg hører Kornstad/Wiik - ikke på grunn av likhet i selve spillet, men på grunn av nettopp autoriteten, som gir sårbarheten i musisering på dette nivået en slags uangripelighet.

BASSISTEN Tine Asmundsen har samlet sitt Lonely Woman - Rune Klakegg (piano), Svein «Chrico» Christiansen (trommer), Roy Nikolaisen (trompet/flygelhorn), Vidar Johansen (tenorsaks/bassklarinett) - om sistnevntes suite-aktige «Demon\'s Diversions», spesialskrevet for bandet med klare referanser til 60-talls Blue Note-jazz. Sitter som en hanske gjør den da også, med Nikolaisen/Johansen i presis samklang. Asmundsens bass syngende og drivende og ringrevene Klakegg og Christiansen med erfaringens suverenitet i hver ytring. Kort sagt fin jazz - gode låter i superb kollektivutførelse og med solide soli, løftet opp over trendhelvetet av det som kalles høykvalitet.

HØYKVALITET kan også stå som stikkord for «Sval draum», der baryton/sopransaksofonist John Pål Inderberg tolker låter fra norsk og svensk folkevisetradisjon og spesielt «Draumkvedet» med sin etter hvert lett gjenkjennelige tone. Assistert av gode kolleger som Henning Sommerro (orgel/trekkspill/synth), Erling Aksdal (piano), Vigleik Storaas (elpiano), Ernst Wiggo Sandbakk (trommer) og Steinar Nickelsen (Hammond B-3) «jazzifiserer» Inderberg låtene på organisk vis, det er liksom bare sånn det må fraseres, ornamenteres og kommuniseres når dette utvidede pedagogkollegiet fra Jazzlinja i Trondheim trår til. Ørensfryd, og supplert på beste måte av Einar Øklands medfølgende essay.