Forsvar for allmennkringkasting

Fokus på publikumstall kommer lett i et motsetningsforhold til allmennkringkastingens grunnverdier.

Etter lang tids leting fant NRKs styre fram til Einar Førdes etterfølger som kringkastingssjef. John G. Bernander får en viktig, men vanskelig jobb med å finne en balanse mellom motstridende ideer om hva allmennkringkasting bør være.

Allmennkringkastingen er Europas viktige bidrag til radio- og fjernsynshistorien. Allmennkringkasting ble utviklet i Storbritannia på 1920-tallet. Etter at staten i noen få år hadde stilt seg bak privat kringkasting, tok staten i 1926 et større ansvar og etablerte et offentlig kringkastingsselskap, BBC. BBC fikk monopol på kringkastingssendinger i Storbritannia. I utgangspunktet var det få føringer på innholdet, men BBCs første sjef, John Reith, definerte i teori og praksis hva han og BBC la i begrepet Public Service Broadcasting - allmennkringkasting. Et viktig element var folkeopplysning, og et krav var at programmene skulle bringes ut til hele landet. Myndighetene sikret økonomien gjennom en lisens som alle radiolyttere skulle betale, men BBC skulle drive den daglige programvirksomheten uten statlig innblanding. I praksis har kringkastingsselskapet også sikret at hovedtyngden av programvirksomheten ikke utfordrer kjernen i samfunnssystemet, selv om enkeltprogrammer kunne utfordre både sittende regjeringer og store deler av den politiske og økonomiske eliten.

Det britiske kringkastingssystemet spredte seg raskt til store deler av det demokratiske Europa og til tidligere britiske kolonier (som Canada, New Zealand og Australia), men med noe varierende praksis når det gjaldt uavhengigheten i forhold til politiske organer.

Omtrent samtidig med etableringen av allmennkringkastingen i Storbritannia begynte utviklingen av det kommersielle, amerikanske kringkastingssystemet i USA, finansiert med sponsing og reklame. Dette systemet spredte seg før 2. verdenskrig til Sør-Amerika og noen få andre land.

Kringkastingen i Norge fulgte i stor grad mønsteret fra Storbritannia. Etter snaut ti år med privat kringkasting fikk Norge i 1933 sin statlige allmennkringkasting da Norsk rikskringkasting ble etablert i BBC-tradisjonen. Kjernepunkter i europeisk allmennkringkasting var statlig eierskap, sendemonopol, lisensfinansiering og riksdekkende sendinger. Men det var visse nasjonale tilpasninger, f.eks. spedde man i Norge på med inntekter fra reklame fram til 1940.

Fjernsynet ble overalt etablert innenfor det etablerte systemet for radio. BBC var først ute, med start i 1936. Norge var blant de siste land i Europa da fjernsynet ble offisielt åpnet i 1960 - i NRK-regi.

I Storbritannia - allmennkringkastingens hjemland - ble monopolet brutt i 1954, da det private, reklamefinansierte ITV-nettverket ble etablert. Duopolet ble etablert: to ulike systemer som konkurrerte mot hverandre, allmennkringkasting og kommersiell kringkasting.

I Norge varte NRKs monopol i nesten 50 år. På 1980-tallet ble monopolet gradvis oppløst gjennom nærradio, lokal-tv og tv-kanaler som sendte på norsk via satellitt (TVNorge, TV3), og på begynnelsen av 1990-tallet kom duopolet også for fullt da TV2 og P4 startet.

Innholdet i allmennkringkastingsbegrepet har variert en del. En definisjon fra BBC på slutten av 1980-tallet tok utgangspunkt i det nasjonale systemet, og la blant annet vekt på at hele landet skal kunne ta imot programmene. Det skal være programmer for enhver smak og interesse, og for minoriteter. Kringkastingen skulle være uavhengig av staten og av andre pressgrupper. Og det skulle være konkurranse om kvalitet, men ikke om publikumsoppslutning.

Kringkasting kan også vurderes på institusjons- eller kanalnivå, og to elementer framtrer da som særlig viktige: Allmennkringkastingen legger særlig vekt på kvalitet og bredde i programvirksomheten.

Kvalitet er et vanskelig begrep. Det bør være frikoplet fra publikumsoppslutning, men kan på en annen måte koples til publikum: Kvalitet kan være at de som ser eller hører, blir engasjert eller beriket. Publikumsforskningen tyder på at det ikke er sammenheng mellom oppslutning og denne formen for kvalitet. Kvalitet kan være en operaoverføring i radio som når fram til og engasjerer noen få tusen, eller en skiskytterstafett som engasjerer en million nordmenn. Kvalitet kan også knyttes til å ha rom for eksperimenterende og nyskapende programmer.

Bredde i programvirksomheten er et enklere begrep. Radio- og tv-programmer kan grupperes etter ulike typer innhold (nyheter, kultur, religiøse programmer, popmusikk, lett underholdning, osv.), etter ulike formater (samtaleprogrammer, reportasjer, dramatiseringer, osv.), etter om det er norske produksjoner eller innkjøpte programmer, osv. Allmennkringkasting betyr stor bredde langs slike dimensjoner. Kommersielle kanaler konsentrerer nesten hele sitt tilbud om filmer, fiksjonsserier, sport, nyheter og eventuelt diskusjonsprogrammer. Allmennkringkastingskanaler sender også slike programmer, men i stor grad også andre typer programmer. Fordi det ikke er nødvendig med maksimal oppslutning om alle programmer (slik det er i kanaler som får inntekter etter hvor mange som ser reklamen), er det også større åpenhet for eksperimentering med nye programformer.

I tillegg vil allmennkringkastere ha en forpliktelse til å sende programmer som tar opp tema som er viktige for og som interesserer landets egen befolkning. Det betyr blant annet å sende programmer om norsk virkelighet.

Allmennkringkastingen presses i et duopol. Presset er først og fremst økonomisk. Innkjøpte programmer blir dyrere fordi et større antall kanaler kjemper om senderetter til de mest populære programmene (sport, filmer, serier). Myndighetene ønsker ikke å øke lisensen, blant annet fordi man må ta omsyn til minstepensjonister og andre med dårlig økonomi. Men allmennkringkastingen er også i en politisk klemme: Deler av det politiske spekteret er generelt negativt til statsdrift. NRK må argumentere for å forsvare sin posisjon og sin finansiering, og den viktigste typen argumenter som dette miljøet aksepterer, er publikumstall. Ut fra deres resonnement er det bare hvis NRK kan vise til stor publikumsoppslutning, at virksomheten kan forsvares. Men fokus på publikumstall kommer lett i et motsetningsforhold til allmennkringkastingens grunnverdier.

Noen har foreslått at NRK kan gi fra seg rettighetene til kostbare sendinger som sport, Melodi Grand Prix, nyere populære filmer og underholdningsserier, osv. Det sies at dette kan NRK gi slipp på fordi de kommersielle selskapene gjerne tar over disse sendingene. Men det å sende fra de store, samlende begivenhetene - kong Olavs begravelse, VM på ski, osv. - har alltid vært et kjernepunkt i allmennkringkastingen.

Så langt har NRK greid å balansere. Einar Førdes NRK har nok flyttet seg noe i «kommersiell» retning når det gjelder programinnholdet, og fra tid til annen utfordret kultureliten ved å fjerne eller flytte programmer som denne eliten mener burde beholdes. Men både radio- og fjernsynsprogrammet er preget av stor bredde, og har alt i alt en seriøs, kulturell og informasjonstung profil. Likevel har man greid å beholde status som største radio- og tv-kanal.

Men NRK balanserer på en smal sti mellom to stup. Et feiltrinn kan bli fatalt. NRK må beholde bredden i programvirksomheten og ikke kutte ut de populære, men kostbare sjangrene og overlate dem til kommersielle konkurrenter. Mister man fotfestet i publikum, forsvinner mye av NRKs legitimitet, og NRKs liberalistiske fiender vil få lett spill. Men går NRK i den motsatte retningen og blir for kommersiell, blir det ikke igjen noen begrunnelse for hvorfor NRK skal ha en spesiell status som statseid, lisensfinansiert institusjon, og det blir lett å argumentere for å legge ned NRK eller selge den til høystbydende.

I et slikt perspektiv blir det interessant hvordan Bernanders NRK vil utvikle seg.