Forsvar for sofamennesket

Vi shopper fitness som aldri før, og trening i studio framstilles som et universalmiddel for bedre helse og sunnhet.

I kronikken «Vi skal knuse dem!» (Dagbladet 19.02.01) tar Jan Ove Tangen et kraftig oppgjør med idrettens idealer og forstillinger om demokrati, frivillighet og idrettsglede. Tangen mener idretten opererer ut fra helt andre verdier, som framskitt og seier, og mange av idrettens «problemer», som kommersialisering, doping, idoldyrking, må sees som en konsekvens av denne idrettskoden. Tangen mener endog at de verdier idretten lærer våre barn trolig forsterker både vold og rasisme. Idrettens forkjempere vil sannsynligvis vri seg i smerte over disse påstandene. Idretten er ikke lenger en hellig ku. Verden er ubarmhjertig. I denne kronikken ønsker vi å forfølge Tangens argumentasjon ved å ta opp noen sider ved den økende kommersialiseringen av masseidretten, det som populært kan kalles fitnesskultur. Hvilke koder ligger til grunn for denne treningskulturen? Hvilke perspektiver på kropp, bevegelse, individ, demokrati og fellesskap bakes inn i fitnesskulturens representasjoner?

Vi stiller oss kritiske til at et livsområde som bevegelse og kroppslige opplevelser kommersialiseres. Vi tror i likhet med Tangen at idrettens koder og virkemåter i det moderne samfunn må kritiseres. Det trengs alternative forståelser til den rådende tilstandsrapport om den norske befolknings fysiske form: vi er i fysisk forfall og må komme oss opp av sofaen og trene!

Vi shopper fitness som aldri før og trening framstilles som et universalmiddel for bedre helse og sunnhet i befolkningen. Bare i Oslo er det nå oppunder 300 kommersielle treningsstudio som konkurrerer om kunder. Sentrene reklamerer med at det er verdt å investere i egen kropp. Fremskrittstanken ligger også her latent, men i motsetning til toppidretten er fokus her på perfeksjonering av egen kropp. Man skal være misfornøyd med kroppen sin. For gjennom trening blir man bedre, sunnere, vakrere, slankere og mer vital. Det kan synes som om en automatisk konsekvens av dette er at du rett og slett blir et bedre menneske, som en god demokratisk borger, opptatt av moral og likhet for alle. Men hvor mange vil droppe en treningstime for å spille ludo eller spille ball blant flerkulturelle på Grünerløkka? Hvor mange vil droppe treningstimen for å gå i demonstrasjonstog mot rasisme eller bruke tid av treningstimen «Kaloriknekken» til å diskutere en av deltagernes opplevelse?

Trening som verdi fremstilles uten at problematiske sider som kommersialisering, individuell selvdyrking, disiplinering av kroppen trekkes inn. I en ny rapport fra SEF (Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet) kommer tall på bordet om nordmenns helsetilstand. Dårlig fysisk form fører til enorme kostnader for samfunnet. SEF kommer med ulike tiltak for å trene alt fra gravide, kvinner, barn, eldre, sofamennesker til sjefer. Fete og inaktive barn og ungdom er et problem som bekymrer mest og nå må også barn lære å bevege seg på nytt. Forskningen som ligger til grunn for mye av denne type helseinformasjon forblir i stor grad uimotsagt. Forestillinger og normer om hva som for eksempel oppfattes som «normal» vekt og «normal» kropp varierer historisk og er gjenstand for endring i kroppsidealer. Det økende fokus på trening slik den markedsføres av de kommersielle treningskjedene knytter også til seg idealet om den slanke og trente kroppen som målet for treningen, der forandringen og følelsen av overskudd blir en personlig verdi. Treningskjeden Frisk annonserer med «legg ned verdikommisjonen - send nordmenn på Frisk». SATS spiller på en forbindelse mellom å trene og å føle seg forelsket i sitt siste markedsframstøt, der et nakent par er avbildet med klare assosiasjoner til å ha samleie, med tegnene «still play». Seksuallivet integreres i ideer om fitness, vellykkethet, muskler og en aktiv livsstil. En endring av kroppen, snarere enn en aksept av ens egne kroppsdimensjoner ligger i bunn i helseretorikken. Man snakker om «fysisk forfall», «fedme», «frafall». Man snakker om «sofamennesker», «inaktive» og «fete» mennesker. Vi mener at slike kategorier som sofamenneske/ikke sofamenneske, lat/sprek, aktiv/inaktiv i seg selv er effektive sosiale differensieringskategorier.

Mening og opplevelse av fysisk aktivitet eller egen helsetilstand er fraværende. Hvordan helse også er knyttet til livshistorie og subjektiv kompetanse, trekkes ikke fram, her defineres vi alle utfra standarder og normer. «Sofamennesker» eller «overvektige» impliserer moralske forestillinger om fysisk og åndelig forfall, slapphet og usunnhet, mens spreke og slanke mennesker er omspunnet av forestillinger om sunnhet og ungdommelighet. Vi får aldri vite om sofamennesker opplever seg som sanselige, nytende, rytmiske eller triste. Det tar ikke denne type forskning høyde for. Snarere er det viktige å påpeke en sammenheng mellom inaktivitet og mangel på likevekt. Et stillesittende liv må kompenseres for. Her har treningssentrene funnet sitt marked.

Det å delta i ulike typer trening på et kommersielt treningssenter gir status og er en moralsk markør for mange. Det handler om individuell selvskaping og produktiv tidsbruk. «Ansvarlige mennesker trener» og vi får «god samvittighet». Og da er en medlemsavgift på 4000 kroner i året underordnet. Man betaler villig for å «få trent». Men med i det kommersielle dragsuget forsvinner troen på at en selv er bærer av et mangfold av bevegelsesmuligheter. At mennesket har potensial til å bevege seg utfra lyst og behov, når og hvor en selv ønsker, framfor å trene på bestemte tider under instruert ledelse av andre. Dersom trening og bevegelse skal oppfattes som en grunnleggende verdi, burde slike spørsmål debatteres. På et tidlig stadium kan det se ut som om vi avlæres våre egne bevegelser, bevegelsene «kles av oss» og treningssentrene står der i ny drakt og frister med «nytt liv» og «en bedre utgave av deg selv».

Hvordan kroppen beveges ser i dag ut til å være knyttet til sosial aksept eller utestenging. Når er det tillatt å bevege seg og på hvilken måte? Aerobictimens eksersis tar seg dårlig ut på gata, på konferanser eller på arbeidet. Vi våger knapt å strekke armene over hodet sittende i et møte eller på kontoret. Vi må konstruere egne rom for å trene i arbeidstida, da vi sluses inn i låste bevegelsesmønstre som hemmer vår antatte iboende bevegelseslyst og utforskertrang. Treningsverdenen og hverdagslivet splittes. Individuelle bevegelser bekreftes ikke sosialt. Bare observer hva som skjer dersom barn krabber rundt i et møtelokale.

Det irriterer og forstyrrer. Folk tyr til adskilte arenaer for aktivitet, som et treningssenter, der hovedaktiviteten er instruktive, kollektivt utførte bevegelser. Kreative bevegelser i gatebildet er snarere forbeholdt «eksotiske folkeslag», som afrikanere eller asiater. At disse mennesker som betegnes som «innvandrere» og «flerkulturelle» ofte besitter verdifull kunnskap i form av andre typer bevegelseserfaringer, ser ut til å være uinteressant. Det er viktigere å snakke ordentlig norsk! Konsekvensene av disse typer bevegelseskoder som ligger til grunn for fitnesskulturen, er en balansegang mellom en rekke motsetningsfylte verdier, som inklusjon/eksklusjon, selvutvikling/selvutbytting, overskudd/utbrenthet. Den kommersialiserte treningen skal passe inn i dagens tidstyranni, der effektiv innsats og svette skal gi oss et ekstra kick til å haste videre, uten høyde for fordums tids idealer om likhet, frihet og brorskap (eller demokrati, frivillighet og idrettsglede). I kjølvannet av at trening og fysisk form skilles ut som en selvstendig verdi, produseres ny samrøre mellom trening, idrett og marked. En utfordring er å erobre tilbake råderetten over egen kropp, bevegelse og likevekt i hverdagen, der kroppslig bevegelse er noe alle har.

Dette er livsområder som idretten med sin logikk forsømmer og som de kommersialiserte sentrene nå er i ferd med å monopolisere.