Forsvar og forskning

FORSKNING: Den 5. januar hadde forskerne Morten P. Oksvold og Hans Chr. Dalsbotten Aass en kronikk i Dagbladet under den sterkt polemiske tittelen «Kunnskapsnasjon eller militærstat ». De påpeker at Norge bruker dobbelt så mye på militært forsvar som på forskning, til tross for at forskning som bidrag til fredsbevarende arbeid og bistand er mer effektivt, og dessuten mer i tråd med Norges rolle som bistandsland, enn innsats med militære styrker. Myndighetene bør derfor prioritere forskning høyere. Pengene kan hentes fra forsvarsbudsjettet.

JEG FORTENKER ikke de to forskerne i at de snur seg til forsvarsbudsjettet som mulig salderingspost. Og jeg er enig: Om myndighetenes påstand at krigens problem i realiteten er løst i vår del av verden og at det norske forsvarets hovedrolle, i tillegg til kystvakt og redningstjeneste, er internasjonale fredsoperasjoner og kamp mot terror, er det urimelig å bruke 30 milliarder kroner pr. år på det. Sivil bekjempelse av terror er mer effektivt enn militær, og Norge kan yte bistand mer effektivt på det humanitære området enn med militær makt. Norge skaffer seg dessuten internasjonal innflytelse billigere og mer effektivt ved rollen som eksportør av olje, gass, fisk og kapital, og som bistandsland og fredsmekler, enn ved inkrementelle militære bidrag til internasjonale operasjoner.

DEN ENESTE forsvarlige begrunnelsen for at Norge skal opprettholde militære styrker er at det er en nødvendig forutsetning for fortsatt stabilitet og fred her hjemme, og dermed også en forutsetning for at Oksvold og Aass kan drive med forskning som kommer fattige og nødstedte i den tredje verden til gode. Og det er faktisk dette som fortsatt er det norske forsvarets hovedoppgave: Å utgjøre en forsvarsterskel som kan bidra til å forebygge at Norge blir utsatt for militært press, og at konkurranse om strategiske ressurser Norge forvalter skal utvikle seg til konflikt og krig. Det norske forsvaret som nå tar form er ikke primært innrettet mot denne oppgaven, og vi får høre fra forsvarsledelsen at det heller ikke er nødvendig. Jeg er redd for at myndighetenes sikkerhetspolitiske analyse er feil. Bare15 år med fred etter den kalde krigens slutt er, i et historisk perspektiv, altfor kort tid til å kunne proklamere den evige freds tilkomst. Norge har dessverre fortsatt behov for et troverdig militær forsvar, og Oksvolds og Aass kronikk er et forvarsel om hvordan det går med Forsvaret om det ikke først og fremst er forankret i, og innrettet mot, forsvar av Norge.