Forsvar på ville veier

Omstillingen av Forsvaret må bygge på norske vurderinger og ikke på råd fra London, Washington eller Brussel, skriver Jacob Børresen.

FREDAG 12 MARS

holdt generalløytnant Sverre Diesen her i avisen dommedag over oss som hevder at omstillingen av Forsvaret, på viktige områder, går i feil retning. Det er ikke sant, hevder Diesen, at det tradisjonelle norske invasjonsforsvaret legges ned og erstattes av en type forsvar uten tradisjon og forankring i det norske samfunn. Kritikken er enten basert på faktiske feil eller den tar ikke inn over seg endringene i vår sikkerhetspolitiske situasjon etter den kalde krigen. Mon det?

Forsvaret som nå bygges opp er grunnleggende annerledes enn noe annet militært forsvar Norge har hatt i moderne tid. For det første blir det svært meget mindre. Én mekanisert brigade, 11 overflate kampfartøyer, seks ubåter og rundt 50 kampfly er kjernen, om regjeringens forslag i langtidsproposisjonen for Forsvaret, blir tatt til følge. Hæren har verken noe territorielt ansvar eller landsdekkende tilstedeværelse. Det er overtatt av Heimevernet. Derimot er kvaliteten på den gjenværende strukturen høyere og innslaget av profesjonelle, fast ansatte og vervede større, enn noen gang før i moderne tid. For første gang siden 1700-tallet er deltakelse i krig utenfor landets grenser, i en situasjon der Norge verken er okkupert eller truet, blitt en viktig oppgave for Det norske forsvaret.

Riktig nok minner Sverre Diesen oss om at vi bare bruker 2,5% av forsvarsbudsjettet på internasjonale operasjoner. Og bare 1150 av Forsvarets 27.000 er for tiden i tjeneste utenlands. Bildet blir et litt annet om jeg sier at én fregatt og én undervannsbåt, 30% av Norges fregattkapasitet og 16% av ubåtkapasiteten omtrent til enhver tid de siste årene har befunnet seg i Middelhavet. Og brorparten av generalinspektørenes ressurser går med til å produsere innsatsstyrker som skal kunne settes inn i utlandet på kort varsel. Dersom vi la til grunn hvor stor del av Forsvarets aktivitetsbudsjett, det som blir til overs når fast lønn, grunnleggende vedlikehold, husleie, strøm og telefon er betalt, som går med til forberedelse for og deltakelse i operasjoner utenlands ville tallet bli et helt annet enn 2,5%.

DIESEN MENER

at militær maktbruk mot Norge i framtiden vil være avgrenset og kun ha til formål å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et politisk stridsspørsmål. Fordi maktbruken er begrenset vil den kunne iverksettes på kort varsel. Dermed kan også Norge akseptere mindre styrker, men de må kunne reagere hurtigere enn før. Det vil heller ikke være snakk om å erobre norske landområder, mener Diesen. Men det er ingen ting i de siste ti års krigserfaring som tilsier at det ikke er nødvendig å erobre landområder om man ønsker politiske forandringer. Det er nok å nevne Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak. Og den hurtigste reaksjonsevnen oppnår vi dersom vi allerede er til stede i det utsatte området med styrker. Permanent tilstedeværelse gjør dessuten at det ikke blir så lett for en angriper uten videre å etablere et status quo. Permanent tilstedeværelse i strategisk utsatte områder bidrar til stabilitet. Fravær av militære styrker i strategisk utsatte områder bidrar til det motsatte.

NORGES STRATEGISK

mest utsatte område er Nord-Norge. Redusert militær tilstedeværelse i landsdelen fører til redusert politisk handlefrihet i krise- og konfliktsituasjoner. For det første gjør langvarig fravær av militære styrker i Nord-Norge at deployering av styrker til området i en krisesituasjon lett fører til uønsket opptrapping av situasjonen. For det andre bidrar langvarig fravær fra Nord-Norge til å svekke de norske styrkenes kompetanse i form både av evne til å operere effektivt under alle værforhold og i form av redusert kunnskap om situasjonen i området generelt, og spesielt om forløpet som ledet fram til den aktuelle situasjonen.

Det er derfor viktig og riktig at regjeringen foreslår å videreføre Brigade nord med basis i Indre Troms. Men det er bekymringsfullt at tilstedeværelsen i Finnmark, på Høybuktmoen, Banak og Porsangmoen blir så sterkt redusert. Kombinert med en fiskeri-, sysselsettings- og subsidiepolitikk som fører til avfolking av Nord-Troms og Finnmark utenfor noen få befolkningssentra gjør den reduserte militære tilstedeværelsen at det skapes et maktpolitisk vakuum i nord. Det øker risikoen for at potensielt konfliktstoff i nordområdene skal utvikle seg til et sikkerhetspolitisk problem og deretter til en krise hvor Norge kan bli satt under militært press.

Og risikoen forsterkes ved at Forsvarets kunnskaper om nordområdene og ferdigheter i å operere der blir svekket. Utkikkspunktet, vurderingsevnen og handlingskompetansen Forsvaret gjennom sin tilstedeværelse i Nord Norge representerte under den kalde krigen blir svekket. Dermed svekkes også grunnlaget for at myndighetene kan reagere på en situasjon under utvikling før den har blitt til et sikkerhetspolitisk problem av militære dimensjoner. I Nord-Norge er distriktspolitikk også sikkerhetspolitikk.

KRAVET TIL KVALITET

, som er en av grunnene til at Forsvarets volum er blitt så lite, begrunner regjeringen med at norske styrker må kunne føre strid på en høyteknologisk slagmark. Når Forsvaret omstilles har det derfor fokus på stridsevne, på operativ ild. Etter mitt syn er dette et feil fokus. Det norske forsvarets hovedoppgave, den eneste oppgaven som rettferdiggjør at vi hvert år bruker 30 milliarder kroner på det, er å bidra til å forhindre krig i vår del av verden. Stridsevne er selvsagt viktig for en militær organisasjon som skal være troverdig. Men en militær struktur som har krigs- og konfliktavverging som sin fremste oppgave ser annerledes ut enn en struktur som er utviklet først og fremst for strid. Og dersom norsk sikkerhetspolitikk svikter og det blir krig, er ikke målet med småstatens forsvar å vinne en militær seier men å gjøre inntrykk på den internasjonale opinion og dermed sikre et bedre utgangspunkt for fredsforhandlingene som følger. Vår tids militærhistorie er breddfull av eksempler på militære styrker med en politisk effekt helt ute av proporsjon med deres stridsevne.

Heller ikke deltakelse i flernasjonale operasjoner utenlands fordrer nødvendigvis avdelinger med stor stridsevne. Det er helt avhengig av hvilken rolle norske styrker skal spille. En lang rekke viktige roller krever andre kapasiteter og ferdigheter enn stridsevne og operativ ild. Særlig i den langvarige fasen etter at de regulære kamphandlingene er over. Det kan ikke være fornuftig å velge en så ambisiøs rolle for norske styrker i utlandet at det går ut over evnen til å ivareta interessene hjemme.

TIL SLUTT

: Diesen gjør et poeng av at ettersom vi ser de samme fellestrekkene i alle vestlige lands forsvar er ikke omstillingen en konsekvens av rene norske vurderinger. Det beklager jeg sterkt. Som småstat i en strategisk utsatt posisjon er Norge i en annen situasjon enn de aller fleste av våre europeiske allierte. Omstillingen av Forsvaret må derfor bygge på norske analyser og vurderinger og ikke på råd innhentet i London, Washington eller Brussel.