Forsvar til hva?

I LEDEREN HER i avisa 23/3 forsøkte Dagbladet å oppsummere debatten om Forsvarets nye strategiske konsept. Det var lite vellykket! Forsvaret har alltid, ikke bare etter den kalde krigen, vært et politisk instrument for å trygge norsk sikkerhet og interesser. Norge har tradisjonelt prioritert deltakelse ute i FN-regi. At det nå er stormaktsledede koalisjoner som har prioritet er derimot nytt. Et viktig formål med norsk deltakelse i FN-operasjoner ute var å bidra til å styrke FN og dermed respekten for internasjonal lov og rett. Som bidragsyter til stormaktenes militærdiplomati, med - i beste fall - omstridt folkerettslig hjemmel, bidrar Norge til det motsatte. Som småstat er det å sage over den greina man sitter på. Det er også nytt at Forsvarets stridende avdelinger settes inn i krig, utenlands. Norske myndigheter tar militær, politisk og økonomisk risiko og risikerer norske soldaters liv for målsettinger som ikke er definert i Oslo. Formålet er blant annet å sikre at Norge får hjelp om det skulle bli behov for det.

«Å OPPRETTHOLDE et norsk forsvar med avskrekking som rasjonale er meningsløst ressurssløseri» skriver Dagbladet. Det var selvsagt verken mulig eller nødvendig å opprettholde den kalde krigens invasjonsforsvar uten amerikansk våpenhjelp og NATO-infrastrukturmidler. Det var et forsvar tilpasset en situasjon - den kalde krigen - som aldri kommer tilbake. Forsvarets avskrekkende virkning er derimot den samme. Den består i å sørge for at militær aggresjon mot Norge fører til konflikt med landets allierte. Norsk militær tilstedeværelse hjemme reduserer kostnader og risiko ved å unnsette Norge. Det øker sannsynligheten for å få hjelp i større grad enn om Norge stiller opp med styrker ute når stormaktene ber om det.

Viktigere enn avskrekking er det å håndheve norsk suverenitet og jurisdiksjon slik at det forebygger at konflikter får utvikle seg til en sikkerhetspolitisk krise. Det også forutsetter militær tilstedeværelse i Norge.