Forsvar uten strategi?

I DET OFFENTLIGE ordskiftet rundt Norges utenrikspolitiske rolle blir det ofte hevdet at vi mangler en overordnet idè bak vår utforming av forsvars- og sikkerhetspolitikk generelt, og en klar strategi når det gjelder anvendelse av våpenmakt spesielt. Det blir gjerne påpekt at dette er en fundamental mangel. Spørsmålet vi bør stille oss, er om det er så enkelt. Denne debatten fikk nok et oppsving i offentligheten da det Strategiske konseptet for forsvaret ble lansert. Flere framtredende forskere og andre meningsytrere gikk straks til angrep på en påstått manglende klarhet i hva forsvarets utenrikspolitiske rolle skulle være. I den norske forsvarsdebatten kan det til tider synes som om det å definere politikkens substans er viktigere enn politikkens resultater. Det finnes selvfølgelig argumenter både for og i mot en klart formulert sikkerhetspolitisk profil. Målet med denne teksten er likevel å sette et spørsmålstegn bak denne evige trangen etter en entydig sikkerhetspolitikk.

ET AV DE SENESTE tilskuddene på stammen av alternative tilnærminger til den norske sikkerhetsoppfatningen, er Iver Neumanns lettere ironiske framstilling av Norge som en krigsnasjon. I et tankevekkende bidrag i tidsskriftet Arr hevder han at Norge potensielt kunne bli framstilt som et krigersk folkeferd. Han kan ha rett. De senere år har Norge i større eller mindre grad bidratt med aktiv militær assistanse i en rekke land. Vi har også sett en dreining fra kvantitativt større FN- operasjoner til mer spissede NATO- eller USA-ledede intervensjoner. Problemet er at dette framskutte forsvaret ikke passer inn i vår selvoppfatning som en fredsnasjon. Dette fernisset, med Norge som anti-militant, har også den konsekvens at vi blir overrasket når vi stadig oftere nevnes i sammenheng med mulige terrorhandlinger. Ideen om det fredfulle Norge har fått flere skudd for baugen, og hvilken forsvarspolitiske profil vi vil utvikle er i det blå, vil flere hevde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er kanskje slik at det å ikke ha noen forsvarspolitikk er den beste forsvarspolitikk. I 1905 sa Utenriksminister Jørgen Løvland at norsk utenrikspolitikk skulle være å ikke ha en utenrikspolitikk. Med dette mente han ikke at Norge skulle forholde seg passiv til verden, men man skulle ikke delta i stormaktenes kappløp om makt. Man kan hevde at dagens politikk følger i denne tankerekkens fotspor, bare med motsatt fortegn. Gjennom vår tilstedeværelse i Kosovo, Afghanistan og Irak er vi med på det hele. Det er til tider likevel nokså uklart hvorfor. Vi holder oss unna konfrontasjon gjennom å delta i konflikt.

DENNE DEBATTEN er meget aktuell i disse dager. Det er bestemt at Norge skal inngå en samarbeidsavtale med EU om EDA (European Defence Agency). Videre vil vi bidra med militært personell til hva man satt på spissen kan kalle en EU-hær. Regjeringen ønsker igjen å gi styrker til den amerikanskledede operasjonen Enduring Freedom, og i regi av FN sender vi personell til Sudan. Samtidig som vi ønsker å støtte disse forskjellige operasjonene, så har vi ca. 300 soldater i ISAF-styrken i Afghanistan. Norge bidrar også med militære kapasiteter i en rekke andre operasjoner og øvelser. Sentralt i denne sammenheng er også Gerhard Schröders uttalelser om at Nato er på vikende front. Det kan med utgangspunkt i en slik utvikling være fornuftig å sikre seg på flere områder. Det skal ikke herske noen tvil om at Norge er med.

Politikk handler ikke kun om ideologi (noen vil kanskje hevde at politikken aldri har forholdt seg til noe så trivielt). Minst like sentralt er posisjonering og taktikk. Denne posisjoneringen viser seg i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og kan betegnes med følgende sitat som stammer fra Stortingsproposisjon 42. om den videre moderniseringen av forsvaret: «En aktiv internasjonal rolle bidrar til å ivareta grunnleggende nasjonale interesser». En slik aktivitet kommer til uttrykk ved en tydelig støtte til FN, en minst like tett oppfølging av NATO-vedtak samt at vi vil ha en militær fot innenfor EU.

SPØRSMÅLET VI bør stille oss er om dette er fornuftig politikk. Flere vil nok si nei, og påpeke at vi mangler konsistens i vår utenrikspolitikk generelt og forsvarspolitikk spesielt. Det er ikke sikkert at det er så lett. Norge, som en liten nasjon, har ikke kapasitet til å utgjøre en virkelig forskjell. Det vi heller tyr til, er å vise ansikt så ofte som mulig. Denne strategien er ikke ny fra Norges side. Vi har gjerne blitt betegnet som halvhjertede internasjonalister. Det finnes en rekke eksempler: vi var nøytrale under første verdenskrig, men forventet støtte fra britene. Under den kalde krigen ville vi både berolige og avskrekke. Vi fremhever vår meglertradisjon, som per definisjon er å ikke innta et entydig standpunkt. Hvis vi beveger oss ut av den militære sfære, så er vi både innenfor EU (gjennom EØS) og utenfor EU gjennom våre nei i -72 og -94. Noen vil nok hevde at dette er en småstats lodd i livet. Når man ikke har ressurser eller militære kapasiteter av betydning, så må man trå varsomt. På den andre siden har vi en nasjon som Danmark, som i mye sterkere grad har tatt et entydig amerikavennlig standpunkt. Dette så vi særlig i innledningen av Irak-konflikten. Norge som ung nasjon og landets mer eller mindre strategiske beliggenhet, kan nok likevel bidra til å forklare vår sikkerhetspolitiske vakling.

FORDELENE MED en nokså uklar sikkerhetspolitisk profil, er at vi kan slippe å bli utpekt som fiende. Ingen vet helt hvor vi står. Problemet er at denne nøytralitetsstrategien ser ut til å slå sprekker. Norge blir utpekt som mål av terrorister. Vi blir oppfattet som en del av «the coalition of the willing» i kampen mot terror. Vår strategi om å være med på alt, kan dermed ha gjort oss mer sårbare. Vi har kanskje feilet. Spørsmålet er om det er mulig og/eller ønskelig å tre ut av denne forsvars- og sikkerhetspolitiske spiralen. Skal vi fortelle verden hva våre ambisjoner er, eller skal vår strategi fortsatt være å ikke ha noen strategi?