FORFATTERDEBUT:  Viktoria Lindberg ser et merkelig sinne mot kaffe latté-mødrene som triller i flokk og ammer offentlig. - Jeg forstår ikke helt hvor denne aggresjonen kommer fra. Bare si ordet «mammablogg» og folk ser omtrent rødt, ler hun. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FORFATTERDEBUT: Viktoria Lindberg ser et merkelig sinne mot kaffe latté-mødrene som triller i flokk og ammer offentlig. - Jeg forstår ikke helt hvor denne aggresjonen kommer fra. Bare si ordet «mammablogg» og folk ser omtrent rødt, ler hun. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Forsvarer «den irriterende kaffe latte-mammaen»

Viktoria Lindberg har skrevet roman om mammaene som ammer offentlig og skravler ustanselig om sjarmtrollet.

Et knippe nybakte mødre leder an i debutromanen til Viktoria Lindberg. De strever med skitten kjøkkenbenk, dårlig melkeproduksjon og likestillingsspørsmål. Så blir de med i en barselgruppe.

- Trillegrupper og barseltreff er et morsomt norsk fenomen, sier forfatteren, og legger til om valg av tematikk: - Vi har mistet storfamilien og har «bare» mannen å støtte oss på. For mange er barselgruppene veldig viktige.

Hun fikk ideen til boken for åtte år siden, da hun fikk det første «foreldresjokket», som hun uttrykker det.

- Jeg skulle gjerne hatt denne boken selv da jeg fikk barn, det er jo en ekstremsituasjon - på liv og død. Mange jeg kjenner ville mistet livet dersom de hadde født i Afghanistan eller usentralt i Afrika. Alt kan jo skje: hastekeisersnitt, babyer opp ned eller manglende melk i puppene.

- Sinne mot kaffe latté-mødrene Forfatteren synes det finnes mange gode faktabøker om fødsel og spedbarnstid, men lite som går inn i det følelsesmessige kaoset.

- Vi har opplevd det største og det mest ekstreme, og samtidig - midt oppe i alt dette - vil vi jo gjerne beholde fasaden, søvnløse netter til tross.

Og ytterligere et element ga næring til bokideen. Lindberg synes nemlig å se et merkelig sinne mot kaffe latté-mødrene som triller i flokk og ammer offentlig.

- Jeg forstår ikke helt hvor denne aggresjonen kommer fra. De omtales foraktfullt, disse mødrene som krever sin plass i det offentlige rom. Jeg ville skrive innenfra om den skamfølelsen man føler på når man er en del av denne mamma-generasjonen. Om miljøet og stigmaet rundt dette. Bare si ordet «mammablogg» og folk ser omtrent rødt, ler hun.

- Og jeg vil gjerne skape godhet og raushet i møte med disse irriterende jentene, disse damene som bare forsøker å finne seg til rette i en ny rolle. Vi kan jo ikke godt usynliggjøre en stor gruppe kvinner og babyene deres.

«Et skikkelig nederlag» Lindberg skriver om alt som opptar kvinner som går hjemme i fødselspermisjon: Tenker mannen for mye på fotball? Er hun selv i ferd med å miste alle sine likestillingsidealer? Har hun kjøpt riktig ullundertøy til den lille?

Og: Man må for guds skyld ikke gi opp ammingen selv om puppene nekter uke etter uke, måned etter måned.

- Jeg var som Frøydis i boka, jeg hadde det innmari vondt fordi ammingen ikke fungerte med førstemann, sier forfatteren. Som understreker at hun på ingen måte går ut mot Gro Nylander og amme-revolusjonen.

- Det å amme barnet er selvfølgelig det beste, det er det ingen tvil om! Det er supert at vi har fått skjerpet bevissthet rundt dette. Men for en som gjerne vil, og følger alle råd for å få det til, så kan det være ordentlig vondt å «mislykkes». For det er slik det føles, som et skikkelig nederlag.

Lindberg håper boken hennes kan være til hjelp og trøst, ikke minst fordi hun synes vi lever i et samfunn der mange gjerne vil være kjempeflinke - til alt!

- De aller fleste førstegangsmødre blir ganske overveldet. Vi vet hva slags vogn vi vil ha, og hvordan barnerommet skal se ut. Men vi kan ikke være forberedt på hvor sårbare vi føler oss, og frykten for å gjøre noe feil når vi står der med den lille babyen, mener hun.

(NTB)