Forsvarerens rolle

Forsvarerne er blitt beskyldt for å samarbeide med kriminelle, for å lyve og opptre som mafiaadvokater for å sikre seg fete honorarer fra sine klienter. Kronikkforfatterne imøtegår kritikken, og redegjør for hva slags funksjon forsvarsadvokaten skal fylle.

I KJØLVANNET AV Stein Morten Liers bok om NOKAS-saken hadde Dagbladet flere oppslag om forsvarsadvokatenes rolle. I en lederartikkel før sommeren skriver avisen at forsvarerne har «en forpliktelse til å bidra til at forbrytelser blir oppklart og skyldige blir straffet». I svulstige ordelag fremholdes at forsvarsadvokatene er «forpliktet på Retten - den ånd som svever over all juss», og at de skal «hjelpe Rettferdigheten». Advokater som arbeider mye med straffesaker opplever ofte at det er nødvendig å forklare folk hva som egentlig er jobben. Lederartikkelen synes også å bygge på en grunnleggende misforståelse av forsvarerrollen og straffeprosessen. Målet er riktigst mulige dommer, men det er påtalemyndigheten som skal utrede, domstolen som skal dømme og forsvareren som skal påpeke tvil. Det er disse ulike innspillene som samlet skal «hjelpe rettferdigheten».

EN AV VÅRE fremste forsvarsadvokater og senere høyesterettsdommer, Knut Blom, sa: «Forsvareren skal være tiltaltes talerør fra det øyeblikk han er kommet inn i bildet og til dommen er falt.» En straffesak er samfunnets - maktapparatets - oppgjør med den enkelte. Oppgjøret er preget av skjevt maktforhold, og for å veie noe opp for dette er den tiltalte bevisst gitt visse fordeler. Han kan nekte å forklare seg, har ikke plikt til å snakke sant eller bidra til egen domfellelse og har rett til forsvarer. I tillegg må det straffbare forholdet være bevist utover enhver rimelig tvil. Uten retten til et forsvar vil den tiltalte møte en anklager som er overbevist om hans skyld og en dommer som ikke spilles inn motforestillinger mot å dømme. Retten ville dermed ikke få tilgang til tiltaltes menneskelighet, hans tanker og intensjoner og alt som skaper tvil og nyanser i forhold til tiltalen.

DET ER ALTSÅ forsvarerens oppgave å la retten se den subjektive siden av saken. Han har ingen plikt til å fortelle retten hva som egentlig skal ha skjedd - som alternativ tilaktors historie - og heller ingen mulighet til å finne ut av det. Forsvareren verken kan eller skal bidra til å oppklare forbrytelser. Knut Blom fastslo: «Forsvareren skal ikke gi retten noen informasjon som kan være til skade for tiltalte.» Slik informasjon er det påtalemyndighetens oppgave å legge frem. Politi- og påtalemyndighet besitter vesentlige maktmidler som benyttes under etterforskningen. Forsvareren skal påpeke tvil og usikkerhet knyttet til det bilde påtalemyndigheten tegner. Sviktes denne oppgaven, øker faren for uriktige domfellelser.

FORSVARERENS OPPGAVE kan oppsummeres slik: Forsvareren skal være tiltaltes ombudsmann i vid forstand og ivareta siktedes interesser fullt ut fra etterforskning til dom inkludert straffeutmålingen. Forsvareren skal være en prosessuell motvekt til påtalemyndigheten. Han skal med styrke og klokskap påpeke den tvil og usikkerhet som knytter seg til rettslige og faktiske spørsmål. Når disse klare og selvfølgelige utgangspunkter er slått fast, er det samtidig viktig å understreke at forsvareren er bundet av strenge etiske retningslinjer. Enkelte mediaoppslag kan skape mistanker om at ikke alle er seg dette bevisst. Det er grunn til markere Advokatforeningens og Forsvarergruppens holdning til noen av de oppslag og påstander som har vært fremme i den senere tid.

DET HEVDES AT advokater skaffer seg nye klienter ved press, mot betaling eller ved pågående henvendelser til f.eks. pårørende. Dette er uakseptabelt og i strid medklare retningslinjer mot«klientnapping», som skal beskyttesiktede i en sårbar posisjon. Forsvarere som setter seg ut over disse retningslinjene, kan møtes med disiplinærreaksjoner, og miste goodwill i domstolen. Det frie forsvarervalg skal utøves av den siktede selv - uten utilbørlig påvirkning.

DET FRIE FORSVARERVALG hevdes å bli misbrukt ved at det skiftes - eller nektes å skifte - advokat for å trenere saker. Dette skyldes ofte nye fristregler og en til tider rigid berammelsespraksis som har skapt et voldsomt press på advokatene. Særlig i de mest alvorlige sakene som har lang varighet og føres i to instanser kan det frie forsvarervalg lett bli illusorisk. Vi er bekymret for at hensynet til effektivitet i domstolene går ut over det frie forsvarervalg. Det hevdes også at noen advokater ikke er tilstrekkelig kritiske når det gjelder å representere flere klienter i samme sak, klienter som har motstridende interesser i forhold til tidligere klienter, eller klienter til andre advokater ved samme kontor. Her er også de etiske retningslinjene klare og slår fast at man ikke skal påta seg et oppdrag hvis det kan oppstå motstrid.

I DET SISTE er det særlig hevdet at noen advokater er for «tett på» sine kriminelle klientmiljøer, jfr. påstanden om «mafiaadvokater». Dette skal ikke skje - uavhengighet er advokatenes hovedbud. På den annen side har advokatene krav på ikke å bli identifisert med klienten. En del medieoppslag synder klart mot dette. Den vanligste grunnen til at forsvarere får flere oppdrag av samme slag, f.eks. fra kriminelle miljøer, er - her som ellers - at vedkommende advokat har kompetanse og relevant erfaring fra tidligere saker.

VI HAR OGSÅ SETT påstander om at enkelte advokater påvirker presentasjon av bevis og alibier, eller hjelper til med å lage forklaringer. Slik atferd er igjen klart i strid med de etiske retningslinjene. Dersom polititjenestemenn eller advokater forsøker å manipulere bevis i en straffesak, kan de selv bli straffet. Slike saker kommer dessverre opp fra tid til annen, men så sjelden at de ikke berettiger generaliseringer om verken forsvareres eller politifolks generelle handlemåte.

ENDELIG FREMKOMMER jevnlig påstander om at advokater også i straffesaker tar seg for godt betalt. Generelt gjelder at arbeid med straffesaker betales med en lav offentlig timesats, og at de fleste sakene er undergitt stykkprisregulering. Denne regulerer omfanget av den bistand advokaten skal gi, og innebærer at dette ikke lenger kan vurderes ut fra de konkrete behov i hver enkelt sak. Når satsene er satt alt for lavt er dette et betydelig rettssikkerhetsproblem. Kun inoen få straffesaker der det brukes store ressurser fra politi- og påtalemyndighet gis forsvarerne romsligere arbeidsvilkår. Forsvarere kan ikke utføre sin oppgave uten å innta «upopulære» standpunkter. På alle stadier i en straffesak oppstår risikoen for en opinions- og/eller medieledet «korsfest-holdning». Forsvarere som nøyer seg med en passiv holdning til skyldspørsmålet og definerer sin innsats til å forsøke og forhandle ned en straff (f.eks. fra dødsstraff til livsvarig fengsel) er kjent fra totalitære systemer som vi ikke ønsker å sammenligne oss med. I norsk rett gjelder at en rettssak ikke er avgjort før dommen er rettskraftig. Inntil da skal forsvareren arbeide for frifinnelse og/eller lav straff. Det er hennes samfunnsoppdrag.