Forsvaret - hva nå!

«Samsvar mellom mål og midler, bevilgninger og struktur er en forutsetning for å kunne lykkes med omleggingen av Forsvaret.»

Den 13. juni 2001 debatterte Stortinget langtidsproposisjonen om Forsvaret. En rekke organisatoriske vedtak ble fattet. Det ble derimot ikke oppnådd enighet om den økonomiske plattform for å gjennomføre de samme vedtakene. Forsvarets grunnleggende problem gjennom 90-årene - manglende forutsigbarhet og realisme - ble heller ikke denne gang tatt på alvor.

Det er i denne sammenheng interessant å merke seg den manglende interesse for konklusjonene fra det tverrpolitiske Forsvarspolitiske utvalg (FPU) (NOU 20/2000). FPU konkluderer med at hovedårsaken til forsvarets problemer er manglende balanse mellom ambisjonene og viljen til å bevilge midler for å oppfylle dem. Dette har ifølge utvalget medført en forsvarsstruktur og et aktivitetsmønster i uforutsett og delvis tilfeldig ubalanse i forhold til de overordnede forutsetningene. Utvalget konkluderer slik: «Derfor er Forsvaret alt annet enn balansert i dag - ideen om et nasjonalt balansert forsvar finnes bare i retorikken.»

FPU fastslår at en radikal omlegging av Forsvaret er nødvendig. For å lykkes er forutsigbare økonomiske rammer av avgjørende betydning. Utvalget beskriver én avgjørende forutsetning for å oppnå dette, nemlig et bredt forsvarspolitisk forlik. I innstillingen heter det: «Et bredt forsvarspolitisk forlik i dagens spesielle situasjon fremstår etter utvalgets vurdering som en logisk videreføring av den brede enighet som har vært om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom de siste tiår. Hovedutfordringen blir å omsette denne enigheten til forpliktende budsjettrelaterte beslutninger, særlig i kommende 4-årsperiode hvor målet er en rask og tellende omlegging av Forsvaret.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er god grunn til å minne om at nettopp disse formuleringer - i et meget godt stykke tverrpolitisk utvalgsarbeid - fikk en svært liten plass i forsvarsdebatten frem mot og gjennom Stortingets behandling av Forsvarets omstilling i år 2000/2001. Formuleringene har imidlertid like høy aktualitet i dag.

Implementeringen av Stortingets vedtak er i gang. De første avdelinger er nedlagt. Flytting og konsentrasjon av virksomhet vil bli gjennomført slik som Stortinget har besluttet. Tiltak for å redusere antall ansatte har ført til at mer enn 2000 allerede har funnet seg annet virke. De neste 3000 vil følge etter de neste 3- 4 år. Forsvarets øverste ledelse vil bli redusert med 50 prosent i løpet av de nærmeste to år. Forsvaret er dermed i full gang med å gjennomføre de organisatoriske vedtak Stortinget besluttet natten mellom 13. og 14. juni 2001.

For at omleggingen skal ha den ønskede effekt, må en rekke moderniseringstiltak og oppdateringer av materiell gjennomføres. Dette krever betydelige investeringer og personellinnsats. På dette området er Stortingets vedtak i ferd med å omsettes i faktiske kontraktuelle bindinger, eksempelvis for Skjold-klasse MTB-er.

Samtidig gjennomføres forberedelser for anskaffelse av både transport- og kampfly. Slike forberedelser kommer meget snart til et punkt hvor reelle forpliktelser både på penger og eventuell industriell innsats, bør og må inngås for at målsettingene skal nås. Det vil være svært uheldig om vi, som så mange ganger før, skulle komme i en situasjon hvor innhentede tilbud og forhandlede kontrakter må kanselleres fordi vi likevel ikke har pengene når det kommer til stykket. I det lange løp fremstår da ikke Forsvaret som en seriøs partner.

For å kunne omsette Stortingets ambisjoner i reelle planer og deretter konkrete resultater, må vi inngå forpliktende kontrakter for utvikling og produksjon av moderne materiell. Dette krever en forsvarspolitikk bygget på forutsigbarhet og realisme. I denne sammenheng er stabilitet og forutsigbarhet viktigere enn ambisjoner og ønsker om «fullfinansiering av vedtatt struktur». Samsvar mellom mål og midler, bevilgninger og struktur er en forutsetning for å kunne lykkes med omleggingen av Forsvaret.

I vårt NATO-samarbeid har Norge gått inn for «Defence Capabilities Initiative» (DCI). Vi har forpliktet oss til å utvikle våre væpnede styrker i en retning som kan benyttes innenfor et bredt trusselspektrum. Styrkene skal kunne anvendes fleksibelt, bevege seg hurtigere over stadig større avstander, være tilgjengelige for innsats der det trengs, når det trengs, og med en faktisk slagkraft som gir effekt. Hovedbudskapet er moderne og relevante styrker som kan settes inn sammen med våre alliansepartnere. Sammen med behovet for kompetent og effektiv ledelse ved bruk av moderne kommunikasjonselementer gir denne helheten alliansen og ikke minst Norge en stor utfordring i lang tid fremover.

11. september 2001 har satt søkelyset på det militære forsvars evne til å støtte det sivile samfunn i et endret trusselbilde. Alliansetilknytning, bilaterale og multilaterale forpliktelser og direkte samarbeid mellom nasjonene har blitt viktigere enn før. Forpliktelse betyr å stille opp med relevante bidrag når dette er nødvendig. Norge har bidratt med styrker i oppfølgingen av 11. september. Riktignok små i antall, men særdeles relevante i det område og på den årstid de er satt inn. Innsatsen viser at vi er på rett spor, men det er langt frem til de ambisiøse mål som er satt for et moderne og relevant forsvar.

En forutsetning for å nå målene er forutsigbare og realistiske rammebetingelser og langsiktige politiske forpliktelser. Den årlige og tilfeldige saldering av forsvarsbudsjettet blir derfor forhåpentligvis snart historie.