Forsvaret trenger nytt skytefelt

Det er skrevet og sagt mye om Regionfelt Østlandet de siste ukene. Mye har etter min mening vært ubalansert fremstilt. Jeg vil derfor benytte anledningen til å belyse Forsvarets behov og kommentere noen av skytefeltmotstandernes påstander.

Torsdag 5. oktober 1998 la Regjeringen fram Stortingsmelding 11, der den vurderer konsekvensene av et nytt skytefelt som så store og negative for natur, miljø og samfunn at Forsvaret må finne andre løsninger, selv om disse løsningene ikke tilfredsstiller Forsvaret. I meldingen blir Forsvarets behov for økte øvingsmuligheter ansett som helt nødvendige.

Regjeringens melding til Stortinget avviste alle foreslåtte alternativer til et nytt skyte- og øvingsfelt for Østlandet. Samtidig ble det anmodet om at det blir vurdert en begrenset utvidelse av de eksisterende skyte- og øvingsfelt, herunder Hjerkinn. Det er ikke for Forsvarets skyld at Regionfelt Østlandet er utredet, men av hensyn til forsvaret av landet. Utredningen er følge av vedtak i Stortinget som berører hva slags forsvar vi skal ha, hvordan det skal operere og hvilke våpensystemer vi skal nytte.

Jeg vil gjerne påpeke at sannsynligheten for at norske soldater må demons- trere sine soldatferdigheter er større i dag enn tidligere. De internasjonale operasjonene vi har deltatt i på 1990-tallet, er av en helt annen karakter enn vårt 20 år gamle bidrag til Libanon.

Når vi deltar i NATOs forsøk på å løse krisene i Bosnia, og i tillegg har forpliktet oss til å delta i utrykningsstyrkene i alliansen, må vi ikke bli forundret over at våre mannskaper må bruke makt for å løse oppdragene. Det forplikter både Forsvaret og våre politikere. Vi må gi soldatene den best mulige utdannelse og øving som er mulig for nasjonen. Til det trenger vi Regionfelt Østlandet. Forsvarets troverdighet skapes ikke i klasserom.

Mange uttrykker tvil om Forsvarets behov for Regionfelt Østlandet. Andre krever fullstendig utredning av det såkalte «null-alternativet», det vil si en situasjon hvor regionfeltet ikke tillates etablert. I sin melding sier regjeringen at «null-alternativet» ikke er noe alternativ.

Som fagmilitær mener jeg at Forsvaret trenger et slikt felt. Den eneste reelle løsning for å dekke Hærens sentrale øvingsbehov er etablering av et nytt, samlet øvingsområde på Østlandet. Dette bør ligge i tilfredsstillende nærhet av utdannings- og kompetansesentrene for Infanteriet, Kavaleriet og Artilleriet, som vil bli de største brukerne.

Realistisk trening og øving er avgjørende for å øke personellets sikkerhet og overlevelsesevne. For meg er det snakk om hvilken kvalitet vi skal tilby vernepliktige soldater som gir ett år av sitt liv til samfunnets beste. Våre politiske ledere og Forsvaret plikter å legge forholdene til rette for at de får utviklet en god militærfaglig bakgrunn. Bare da kan de greie å håndtere de særdeles vanskelige oppgavene de kan stå ovenfor i en krig eller en krisesituasjon.

Hjerkinn har flere forhold som gjør det svært vanskelig å benytte feltet til taktiske øvelser. Værforholdene er ofte så ekstreme at avdelingene taper mye verdifull øvingstid. Avstanden til brukende avdelinger er stor. Det fører til både tidstap og store merkostnader i forbindelse med enhver øvelse.

Det er utenkelig at man med tilsvarende tidstap og kostnader også skulle legge store taktiske øvelser til Hjerkinn på regulær basis. Fordi feltet ligger på et snaut høyfjellsplatå, gir Hjerkinn heller ikke de utfordringer og muligheter til å utnytte terrenget som avdelingene må mestre.

De nevnte grunnene mener jeg utelukker Hjerkinn som fremtidig satsningsområde for å dekke de øvingsbehov hærens nye struktur krever.

Hæren er i perioden 1992- 98 blitt halvert i størrelse. Målet i vårt nye operative konsept er å øke stridsevnen i de kampavdelinger som er igjen.

Helt avgjørende for å nå et slikt mål, er riktig og god opplæring av soldater og befal. De nye våpensystemene og den økte mobiliteten vi tilstreber krever en høy grad av egenferdighet, avdelingsferdighet og at samarbeidet våpenarter imellom fungerer. Personellet må være spesialister på sine systemer.

Innføring av simulatorsystemer for opplæring kan ikke erstatte øvingsfelt. Skal soldatene våre lykkes, må de beherske elementer som bare naturen har å tilby.

Øvingsbehovet krever sammenhengende arealer på nærmere 250 kmæ+2å, med varierende ytre forhold. Ingen av de eksisterende skyte- og øvingsfelt i landsdelen kan utvikles til å dekke behovene.

Bruk av eksisterende øvingsområder i andre landsdeler eller i utlandet vil heller ikke dekke Hærens behov. Dette på grunn av beredskapshensyn og hensynet til effektiv bruk av snaut tilmålt øvingstid. Å bruke lang tid på transport til/fra rimer ikke med de krav som stilles til Forsvaret om effektivisering.

De aktuelle krav til utdanning av personell, og øvingsfasiliteter kan tilfredsstilles ved å etablere et nytt sammenhengende øvingsområde for Hæren på et av de tre vurderte alternativene Gravberget, Holmsjøen eller Gråfjellet.

For å bøte på de negative konsekvenser etableringen av et regionfelt vil medføre, er det redegjort for tiltak som i stor grad antas å ha god effekt. Konsek-venser av positiv art er i hovedsak etterspørsel etter varer og tjenester og tilhørende utvikling av arbeidsplasser i distriktet.

Flertallet av høringsuttalelser fra lokalt hold uttrykker motstand mot regionfeltprosjektet. En stor del av uttalelsene kritiserer konsekvensutredningene for å være mangelfulle. Høringsuttalelsene fra myndigheter på regionalt og sentralt nivå er mer nyansert. De statlige fagmyndigheter godkjenner i det alt vesentlige de utførte utredninger om feltalternativene innenfor sine respektive saksområder. Ingen av konsek-vensutredningene fraråder etablering av regionfeltet på grunn av for store negative følger.

Regionfelt Østlandet er ikke 250kmæ+2å som blir ødelagt for all fremtid. 15- 20% av dette areal vil riktignok bli sterkt berørt som målområde og øvingsområde. I minst 75% av arealet vil høsting av naturen med jakt, fiske, skogsdrift, beiting og bærplukking kunne gjennomføres med mindre og forutsigbare be-grensninger. En flerbruksplan er en forutsetning og skal regulere forholdet mellom sivile interesser og militær bruk av feltet. Det blir direkte usaklig når det fremstilles som om skogen og villmarken i feltet vil raseres til ødemark. Forsvaret har heller ikke tenkt å øve 365 dager i året og 24 timer i døgnet.

Dyrelivet har vært et annet ankepunkt. Jeg vil benytte anledningen til å vise til Forsvarets øvrige skyte- og øvingsfelt. Viltet er ikke forsvunnet. Så vidt meg bekjent viser rapporter at dyrelivet er like mangfoldig innenfor som utenfor feltgrensene.

Det er påstått at dette vil bli de største miljøødeleggelsene i norgeshistorien. Hvorfor er da skadene og inngrepene så begrenset på blant annet Hjerkinn skytefelt? Det er i Forsvarets egeninteresse å ta vare på miljøet. Dersom miljøet ødelegges, forringes også øvingsforholdene.

Hva med de lokale forhold? Forsvaret tror ikke at livet til lokalbefolkningen blir uberørt. De som må avstå gård, grunn og rettigheter skal ha erstatning etter norsk lov. Noen vil få sin livskvalitet forringet. Spørsmålet er i hvilken grad? Jeg vil ikke trekke i tvil de konklusjonene som ligger i konsekvensut-redningen, men jeg synes støyforholdene har vært sterkt overdrevet av enkelte motstandere.

Jeg håper ut fra det grunnlaget som foreligger i regjeringens melding at Stortinget likevel bestemmer at det skal etableres et Regionfelt Østlandet. Forsvaret skal i hvert fall gjøre sitt ytterste for å etablere et godt samarbeid i berørt område.