Forsvarets omstilling

Ingress

Meninger

Det norske forsvaret er en tung samfunnsaktør. Årlig koster det rundt 35 milliarder kroner. 17000 menn og kvinner holder virksomheten i gang. Hvert år velges 7000 vernepliktige ut til førstegangstjeneste. Oppgavene som Stortinget og regjeringen har pålagt forsvaret er formidable. Forsvaret skal ha en styrke som avskrekker en mulig aggressor. Det skal bidra til kollektiv sikkerhet gjennom Nato, og kunne forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser her hjemme. Forsvaret skal sikre nasjonale politiske beslutninger gjennom overvåking og etterretning, og hevde norsk suverenitet. Dessuten skal styrkene ivareta norsk myndighetsutøvelse, gi støtte til sivile myndigheter når det gjelder samfunnssikkerhet og bidra med militær støtte til diplomati og til internasjonale oppdrag som gjelder krisehåndtering og fredsoperasjoner. Bak det siste målet finner vi f.eks. den pågående krigsdeltakelsen i Afghanistan, og de tidligere operasjonene i Libya, på Balkan og i Irak. I alt var forsvaret deltaker i ti ulike utenlandsoperasjoner i fjor.

I går la den nye forsvarssjefen, admiral Haakon Bruun-Hanssen, fram sin årsberetning for 2013. Ikke uventet var vår nest høyeste offiser (etter kongen) stort sett meget fornøyd med resultatene. Budsjettene overholdes, den militære «produksjonen» var på høyde med 2012, kvaliteten på mannskapene, øvelsene, utstyret, utdanningen og utenlandsoperasjonene var stort sett høy. Rekrutteringen av kvinner går sakte i riktig retning. Det er noen skyer i horisonten når det gjelder framtidig bemanning og modernisering av utstyr, men stort sett var avmeldingen en medalje fra eget støperi.

En militær årsberetning er i beste fall en katalog over det som har skjedd, og ingen liste over utfordringer og problemer. Men de finnes i godt monn. Internt står forsvaret, og særlig flyvåpenet, overfor meget store omstillinger. Mer fundamentalt er likevel nedtrappingen i Afghanistan og en mer spent sikkerhetssituasjon mellom Nato og Russland som følge av konflikten i Ukraina. Det vil kreve omstillinger på flere plan, både når det gjelder sikkerhetspolitisk tenkning, beredskap, etterretning, utstyr og organisasjon.

De siste åra har forsvaret utviklet seg til en kunnskapsorganisasjon på høyt nivå, også når det gjelder politisk og kulturell analyse og forståelse. Problemet er at politikerne henger etter, selv om de har øverste ansvar for det militære voldsapparatet. Vi er i ferd med å få et kompetansegap mellom offiserer og politikere som i lengden kan være direkte farlig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook