Forsvarets omstilling

Vi kan ikke bevare en type forsvar det verken er bruk for eller vilje til å betale for, skriver generalløytnant Sverre Diesen

I DEBATTEN RUNDT

omstillingen av Forsvaret hevdes det fra enkelte hold at det som nå skjer er en faktisk nedleggelse av det nasjonale norske forsvaret. Dette erstattes angivelig av et kostbart, profesjonalisert ekspedisjonskorps, som i hovedsak skal operere utenlands under amerikansk eller NATO kommando. Motivet for denne endringen skal være å sikre seg «tilgodelapper» i alliansen, kombinert med et spesielt ønske om å tekkes våre amerikanske allierte. Kritikken går med andre ord på at Forsvaret avvikler en hevdvunnen forsvarsorganisasjon til fordel for en type forsvar uten tradisjon og forankring i det norske samfunn. I tillegg hevdes at vi forsømmer nasjonale sikkerhetsinteresser - spesielt nærvær i de nordlige havområdene - til fordel for internasjonale operasjoner. Dette er for det første en unyansert eller direkte gal fremstilling rent faktisk. I tillegg er det helt innsiktsløst å hevde at omstillingen er en ren konsekvens av norske politiske omprioriteringer, når vi ser de samme fellestrekkene i utviklingen av alle vestlige lands forsvar.

DEN VIKTIGSTE ÅRSAK

til endringene i Forsvaret er den strategiske situasjonen i våre egne nærområder. Den gamle invasjonstrusselen - et angrep med store hærstyrker for å erobre norske landområder - er avløst av helt andre utfordringer. En innbyrdes europeisk storkrig anses ikke lenger som mulig. Dermed vil det politiske motivet for eventuell militær maktbruk mot Norge og norske interesser i våre egne nærområder være langt mer begrenset. Trolig snakker vi i så fall om styrkemessig og geografisk avgrenset bruk av makt, for å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et politisk stridsspørsmål. Men nettopp fordi maktbruken er begrenset, vil den kunne iverksettes med langt mindre varslingstid. Det er derfor et større behov enn før for å kunne reagere hurtig, men med en mindre styrke.

At maktbrukens rasjonale endres, fra territorielle erobringer til politisk press, får også andre konsekvenser. Viktigst av disse er at sannsynligheten for kriser og militære konfrontasjoner på landjorden reduseres i forhold til risikoen for tilsvarende episoder til sjøs og i luften. Dette skyldes at krenkelse av landterritoriet har en langt mer dramatisk og eskalerende effekt enn krenkelser og episoder i sjø- og luftterritoriet. Behovet for å unngå storkonflikt og sikre samsvar mellom maktbruken og dens politiske hensikt tilsier med andre ord at maktanvendelsen både blir mer gradert og betjener seg av til dels andre militære midler. Disse forholdene påvirker vår forsvarsstruktur grunnleggende på to måter. Dagens ordning med rene vernepliktsavdelinger gir for lav beredskap og treningsstandard store deler av året. Den erstattes derfor av et blandingssystem med vernepliktige, vervede og personell på beredskapskontrakt, for å gi nødvendig reaksjonsevne til enhver tid. I tillegg erstattes en forsvarsstruktur der Hæren som følge av invasjonstrusselen mot landterritoriet har hatt en dominerende plass av en struktur med jevnere vekting av forsvarsgrenene. Det er således nasjonale, sikkerhetsmessige vurderinger som er omstillingens hovedbegrunnelse.

IMIDLERTID HAR DEN

politiske virkeligheten etter den kalde krigen også vist seg å kreve en evne til å gripe inn militært overfor ulike trusler mot internasjonal fred og stabilitet. Militærmakt må kunne brukes som sanksjonsmiddel mot etnisk rensing og andre brudd på menneskerettighetene som det internasjonale samfunn finner uakseptabel. En annen utfordring er bekjempelse av den internasjonale terrorisme der den har sine baseområder, normalt i stater der sentralmakten har brutt sammen eller sympatiserer med terrorismen. Men dette er oppgaver hvor det hverken er legitimt eller praktisk mulig å benytte tradisjonelle vernepliktsavdelinger.

I tillegg kommer så økonomiske og teknologiske trender som forsterker den samme utviklingen. Økonomisk fører kostnadsveksten i militærsektoren, spesielt prisstigningen på moderne materiell, til at hverken vi eller andre europeiske land greier å holde like store styrker som før, dersom disse skal ha den nødvendige kvalitet. Teknologisk utvikling tilfører oss dessuten stadig mer komplisert og krevende utstyr. Dette bidrar også til et økende behov for vervede og spesialister på bekostning av ordinære vernepliktige.

Forsvaret har dermed ikke lenger hverken bruk for eller råd til en stor, mobiliseringsbasert krigsorganisasjon som kun egner seg til kamp på eget territorium for å overleve som fri nasjon. I stedet presser en sum av gjensidig forsterkende utviklingstrekk frem en annen type forsvarsorganisasjon som må være tilgjengelig for operativ innsats på kort varsel - både ute og hjemme. Dette er en utvikling vi også ser i alle andre vestlige land.

MEDIENES FOKUSERING

på internasjonale operasjoner må finne seg i å ta mesteparten av skylden for det bildet som er skapt av Forsvaret som et slags permanent bortelag. Faktum er at vi i 2004 vil bruke 700 mill kr, eller ca 2,5 % av forsvarsbudsjettet, på internasjonale operasjoner. Antall personell som i øyeblikket er ute er ca 1150, av i alt ca 27.000 ansatte og vernepliktige i Forsvaret. Dette antallet vil synke i løpet av året, når en infanteribataljon til sommeren trekkes tilbake fra Kosovo. Dermed vil Norge bruke mindre ressurser på slike operasjoner i 2004 enn vi har gjort på mange år, og vil også være minst engasjert av alle de nordiske land. Det er altså liten dekning i de faktiske forhold for det medieskapte bildet av det nye Forsvaret.

Når det så gjelder Forsvarets nærvær i nordområdene, bestemmes det av antall faste garnisoner og stasjoner i landsdelen, samt tilstedeværelse i forbindelse med øvelser og operasjoner. Med hensyn til nedleggelse av faste etablissementer har også Nord-Norge åpenbart merket konsekvensene av en så drastisk omstilling som den som nå skjer. Landsdelen har imidlertid måttet ta en mindre relativ andel av kuttene enn resten av landet. Hva aktiviteten angår, viser statistikken ingen vesentlig reduksjon i tilstedeværelsen i form av seilingsdøgn med Kystvakten, Hærens øvelsesaktivitet etc, sammenlignet med tidligere år. I tillegg kommer en betydelig økning i det allierte nærværet under trening og øvelser. Slikt nærvær fra våre nærmeste allierte bidrar selvfølgelig også til sikkerheten, og denne type alliert tilstedeværelse satser vi bevisst på å styrke.

MYE AV KRITIKKEN

mot omstillingen i Forsvaret er derfor enten basert på faktiske feil, den tar ikke inn over seg endringene i vår sikkerhetspolitiske situasjon etter den kalde krigen, den ignorerer konsekvensene av andre styrende utviklingstrekk - bl a teknologiske - eller den tar ikke inn over seg økonomiske begrensninger. Det argumenteres med andre ord for å beholde en type forsvar som muligens er forankret i sedvane og folks bevissthet, men som det i dag hverken er bruk for eller vilje til å betale for. Å forklare dette er en pedagogisk oppgave Forsvaret tar alvorlig.