I DEBATTEN RUNDT

omstillingen av Forsvaret hevdes det fra enkelte hold at det som nå skjer er en faktisk nedleggelse av det nasjonale norske forsvaret. Dette erstattes angivelig av et kostbart, profesjonalisert ekspedisjonskorps, som i hovedsak skal operere utenlands under amerikansk eller NATO kommando. Motivet for denne endringen skal være å sikre seg «tilgodelapper» i alliansen, kombinert med et spesielt ønske om å tekkes våre amerikanske allierte. Kritikken går med andre ord på at Forsvaret avvikler en hevdvunnen forsvarsorganisasjon til fordel for en type forsvar uten tradisjon og forankring i det norske samfunn. I tillegg hevdes at vi forsømmer nasjonale sikkerhetsinteresser - spesielt nærvær i de nordlige havområdene - til fordel for internasjonale operasjoner. Dette er for det første en unyansert eller direkte gal fremstilling rent faktisk. I tillegg er det helt innsiktsløst å hevde at omstillingen er en ren konsekvens av norske politiske omprioriteringer, når vi ser de samme fellestrekkene i utviklingen av alle vestlige lands forsvar.

DEN VIKTIGSTE ÅRSAK

til endringene i Forsvaret er den strategiske situasjonen i våre egne nærområder. Den gamle invasjonstrusselen - et angrep med store hærstyrker for å erobre norske landområder - er avløst av helt andre utfordringer. En innbyrdes europeisk storkrig anses ikke lenger som mulig. Dermed vil det politiske motivet for eventuell militær maktbruk mot Norge og norske interesser i våre egne nærområder være langt mer begrenset. Trolig snakker vi i så fall om styrkemessig og geografisk avgrenset bruk av makt, for å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et politisk stridsspørsmål. Men nettopp fordi maktbruken er begrenset, vil den kunne iverksettes med langt mindre varslingstid. Det er derfor et større behov enn før for å kunne reagere hurtig, men med en mindre styrke.