Forsvarets poesi

Når jeg ser sentimentale reklamer, griper jeg etter min pistol.

I går var Forsvarets siste reklamevideo nominert til Gullfisken, som ble delt ut på TV2. Med sterk patos og panorering har Forsvaret valgt å markedsføre seg selv ved å spørre hva som det fineste med landet vårt: Er det fjellene? Fisken i havet? Oljen? Våren? Nei, sommeren, kanskje er det høsten. Muligens vinteren. Er det kanskje det gamle? Eller nye? Jentene? Guttene? Alle stedene det ikke finnes andre mennesker? Så drar det seg til: Er det fineste det som ikke er så lett å få øye på - som at vi kan mene det vi vil, tro på hva vi vil, si det vil vil. Og bli det vi vil. Men vi kan være enige om noe: Vi er heldige vi som bor her. Og vi har mye som er verdt å ta vare på. Hilsen Forsvaret.

Sentimentalitet er brutalitetens overbygning, er det noen som har sagt. I dette tilfellet passer det nesten litt for godt. Selvsagt er forsvaret i siste instans garantisten for rikets sikkerhet, og dermed det vi må stole på hvis landet vårt er truet. Men å sette problemstillingen så på spissen er i beste fall banalt, og i verste fall uttrykk for en paranoid virkelighetsforståelse. Forsvaret i dag er først og fremst dyrket som en innsatsstyrke som skal kunne settes inn i internasjonale operasjoner, slik Hedda B. Lagemyr fra Norges fredsråd uttalte i Dagbladet i går.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å markedsføre våpenmakt via følelsesmettet nasjonalromantikk er en spenstig øvelse. Filmen griper på mange måter inn i debatten om norsk kultur, og forsøker å minne oss om hva som er verdt å ta vare på. Hva som er unikt ved landet vårt. Spørsmålet er i hvilken grad Forsvaret kan påberope seg å være garantisten for dette. Årstidene våre styrer de ikke, fisken og oljen kan de derimot i verste fall måtte forsøke å passe på. Men det som det legges mest vekt på: Ytringsfrihet og trosfrihet - er det helt andre institusjoner og krefter i samfunnet som garanterer. Symbolene på vår humanistiske og demokratiske arv er vårt politiske system, og samarbeidet med frivillige organisasjoner. Pressen, læresteder og arbeidstakerorganisasjoner. Blant annet. Alt sammen må kunne sies å være et viktigere grunnlag for det gode ved det norske samfunnet. Da blir det litt frekt av Forsvaret å gnikke på fiolinene, skjære opp rå løk - og forsøke å presse fram tårer i øyekroken for alt det vakre de holder sin beskyttende hånd over.

I den grad Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren har en innvirkning på hvordan Forsvaret markedsfører seg selv, bør de kanskje tenke litt over hvilken effekt en romantiserende framstilling har på folks forståelse av militærets rolle. En dose realisme er ikke å forakte, særlig ikke når den skarpe krigsinnsatsen for tida består i å risikere livet i ofte uklare konfliktsituasjoner i utlandet.