«Forsvarlig ventetid» for barn i krise

Så mange som 3869 barn og unge står på venteliste i psykisk helsevern. Må det være slik? I dag har bare rundt en fjerdedel av norske kommuner ansatt psykologer på grunnplanet. Psykologkompetanse trengs der folk lever og bor.

«JEG FØLTE AT JEG SNEIK I KØEN», sa Agathe Svela til Dagbladet 8. februar. Hun snakket om sønnen sin, som i seks måneder hadde stått på venteliste til barne- og ungdomsklinikk i psykisk helsevern i Rogaland. Egentlig skulle han ventet et år til for å få behandling, men fordi mamma ble syk av å se sønnen ha det dårlig, gikk alarmen i apparatet, og gutten fikk hjelp. Eksempelet er like talende som det er trist. Barn med psykiske plager venter stadig lengre, 22 har ventet i over ett år. Verst stilt er Helse Vest med 887 barn på venteliste, bare fem færre enn de som faktisk er behandlet. Familien Svelas situasjon illustrerer godt hvilken rullende snøball av ulykker som settes i gang med et hjelpetrengende barn å ta hensyn til. Ikke bare mister barnet vesentlige deler av dets viktigste tid for både lek og læring. Faren for at problemene blir vanskeligere å reparere, øker for hver dag som går uten nødvendig hjelp. Selve livsløpet står så å si på spill. Og i tillegg rammes de pårørende. Foreldre bekymrer seg, blir engstelige, utvikler kanskje depresjon eller angst. Søsken kan hindres i naturlig livsutfoldelse, fordi det syke barnet tar så mye plass og tid i familien. Ett sykdomstilfelle kan kort sagt fort bli til mange.Ventetiden i psykisk helsevern øker til tross for sterk økning i antall stillinger i spesialisthelsetjenesten - helt i tråd med opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette er et paradoks vi ikke kan leve med. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad vil prioritere barn og unge. Norsk Psykologforening er når som helst rede til å bidra i arbeidet.

DET FINS nemlig løsninger. Presset på spesialisthelsetjenesten er unødig stort, fordi primærhelsetjenesten ikke er rustet til å ta seg av alle de tilfellene som kan hjelpes uten utredning og behandling av spesialister. I dag har bare rundt en fjerdedel av norske kommuner ansatt psykologer på grunnplanet, og mens flere av målene i opptrappingsplanen er i ferd med å oppnås, hersker den rene stagnasjon på psykologfeltet. Psykologkompetanse trengs der folk lever og bor, viser eksempler fra kommuner som har nyttiggjort seg slik kompetanse. Nesodden kommune har for eksempel i flere år hatt en psykolog ansatt i helseavdelingen, som i tett samarbeid med jordmor, helsestasjon, skolehelsetjeneste og andre faggrupper har kunnet trå til overfor barn og familier omtrent i det øyeblikk det var nødvendig. Da har det også vist seg at småbarn man først antok hadde ADHD, slett ikke hadde denne alvorlige lidelsen, men kunne hjelpes med tiltak overfor hele familien. Tilsvarende kan de som virkelig trenger spesialisthjelp lettere henvises videre. På samme måte, viser det seg, kan en psykolog i 20 prosents stilling i Skien hjelpe opp til 200 ungdommer i året fra sitt kontor på helsestasjonen. De unge kan rett og slett komme når det passer - uten å måtte gå en ofte tung vei via en fastlege som så gir dem en formell henvisning. Og fastlegene, med all sin kompetanse, er altså ikke spesialister på psykiske lidelser. «Det uvanlige er vanlig», sier en psykologkollega med lang erfaring fra arbeid i sitt nærmiljø på Lillehammer. Slik illustrerer han et faktum: svært mange av oss får psykiske plager en gang eller flere i løpet av livet. Heldigvis dreier det seg for de fleste ikke om varige lidelser, men om problemer som kan løses ved hjelp av omsorg på rett sted og til rett tid. Men da må altså hjelpen være tilgjengelig. Det fins bare en Kjell Magne Bondevik. Da han ble syk i 1998, kunne han gjenoppta arbeidet i landets mest krevende jobb etter relativt kort tid, fordi hjelpen var tilgjengelig for ham. Med lett tilgjengelig psykologkompetanse i lokalmiljøene, vil mange - barn, unge og voksne - slippe langvarige perioder med plager. De vil enkelt sagt få mer liv, bedre liv.

BEHOVET ER STORT. En undersøkelse Norsk Gallup gjorde for Norsk Psykologforening i 2004 viste at 50 prosent av de spurte kjente til en person som hadde hatt psykiske problemer det siste året. 89 prosent svarte at de ønsker en allmen psykisk helsetjeneste i kommunene. 74 prosent ønsket samtalebehandling som førstevalg for psykiske vansker, mens bare seks prosent ville ha medisinering. Det er bryet verdt å stoppe opp ved det siste tallet: når mørket rammer, føles ensomheten stor. Folk trenger rett og slett noen å snakke med. Vi vet det er viktig å komme tidlig til. Da forebygger vi utvikling mot alvorlige, livshemmende kriser. Også når mennesker trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal kommunale tjenester legge til rette for at den det gjelder kan leve et verdig liv. Psykologkompetanse er da viktig å ha tilgjengelig. I Stortingsproposisjon nr. 1 04/05 står det at «det er en utfordring å rekruttere og beholde psykologer i kommunene». Hvorfor skjer det da ikke mer? Får ikke kommunene sterke nok signaler om viktigheten av å skaffe seg psykologfaglig kompetanse?

DESSUTEN VIL det lønne seg. Svensk Psykologforbund har beregnet en samfunnsgevinst på 25 milliarder ved riktig bruk av psykologer i primærhelsetjenesten. Ett scenario, hentet fra Hverdags-Sverige, tar for seg Erik, 40 år og rammet av panikkangst. Han er 25 prosent sykemeldt, går til legen 12 ganger i løpet av et år, bruker 3000 kroner på medisiner, er innlagt for utredning på sykehus to døgn og opptar åtte timers saksbehandlingstid på trygekontoret. Han får så psykologhjelp, kommer tilbake i full jobb, trenger ingen medisiner og tar bare en times arbeid på trygekontoret. Investeringen her dreier seg om sju-åtte timer med psykolog. Vi har ingen tilsvarende beregninger for Norge. Samtidig er det ingen grunn til å tro at forholdene her skulle være diametralt annerledes. Svensker har ikke dårligere psykisk helse enn nordmenn.

DET SVENSKENES TALL forteller er at det er økonomisk gevinst å hente på å tenke nytt i primærhelsetjenesten - det er her vi kan fange opp de som relativt lett kan hjelpes.Akkurat nå brenner det aller mest for barn og unge. Mens ventetiden for andre grupper holder seg stabil, er den økende for de minste. Situasjonen er uholdbar. «Hva er forsvarlig ventetid for et barn som har behov for utredning og behandlingsplanlegging på grunn av atferdsforstyrrelser?» spurte statsråden i et innlegg i Dagsavisen i januar. Hun venter på en hurtigarbeidende arbeidsgruppe.Men svaret et enkelt: Ingen ventetid «er forsvarlig» for barn i krise. Nå må vi begynne å tenke helhetlig på behandlingsapparatet og se hvor vi kan lette presset. Vil statsråden snakke med oss om det?