Forsvarsministeren tildekker svakhetene i den nye forsvarsplanen

Da Ine Eriksen Søreide ble forsvarsminister proklamerte hun en ny åpenhet. Nå tildekker hun svakhetene i den nye forsvarsplanen, skriver John O. Ege land .

Kommentar

Da Ine Eriksen Søreide ble statsråd høsten 2013 la hun lista høyt for seg selv, regjeringen og Høyre. Ikke bare skulle hun omskape et forsvar på vei inn i krise, det skulle også skje med en ny type åpenhet. I en tale i Oslo Militære Samfund i januar 2014 sa forsvarsministeren at åpenhet var viktig for henne: «Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet». Eriksen Søreide sa at hennes fortelling var forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Hvordan står det til med disse prisverdige prinsippene i dag? Kampen om forsvarets langtidsplan gir viktige svar.

I går offentliggjorde Klassekampen innholdet i regjeringsnotater som viser at forsvarsministerens åpenhet er av en meget tilpasset karakter. I februar mente Eriksen Søreide at forsvaret måtte rustes kraftig opp og at regjeringen måtte ta et strategisk veivalg. Uten de 206 milliardene ekstra som hun ba om, ville Norge bli både mer sårbart og mindre selvstendig. Som vi vet fikk forsvarsministeren aldri pengene hun ba om, og langtidsplanen endte på 165 milliarder for de neste 20 åra. 41 milliarder mindre enn det statsråden mente var nødvendig. Da planen endelig ble lagt fram, langt på overtid, var den likevel gjev nok til at Ine Eriksen Søreide kalte den en «historisk styrking» av forsvaret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Et forsvar som mangler kraft på bakken, kommentar av John O. Egeland

Les Forsvarsdepartementets svar

Det er ingenting nytt i at statsråder taper budsjettkamper innad i regjeringen. Ingen kan heller bli forbauset over at aktørene i den interne maktkampen smiler uten å åpne munnen. Det er politisk sedvane at interne seire og nederlag ikke skal markeres utad. Samtidig bidrar denne tradisjonen til at svært viktige spørsmål blir holdt unna offentlighetens lys. Organiseringen og finansieringen av forsvaret er et spørsmål med konsekvenser for landets selvstendighet og sikkerhet. Den forsvarsplanen som regjeringen til slutt gikk for, bekrefter taushetens problem. Planen inneholder en rekke av de svakhetene som både statsråden og forsvarssjefen advarte mot. Bl.a. gjelder det sterkere allianseavhengighet, ytterst svak kampkraft på land og på kysten og en uavklart rolle for hæren.

Nå er kampen om forsvaret flyttet til Stortinget der forsvarsplanen behandles i Utenriks- og forsvarskomiteen. Også her handler mye av striden om åpenhet og adgang til informasjon. Både opposisjonen og støttepartiene Venstre og KrF vil ha konkret informasjon om hvordan de 165 milliardene er tenkt brukt, og hvordan forsvaret skal spare 40 milliarder slik planen også legger opp til. Forsvarsdepartementet stritter i mot, og bremser på alle hjul der det er mulig. Et typisk eksempel er et spørsmål som Venstre tok opp. Partiet ba om at Stortinget fikk adgang til en rapport om langtidsplanen (LTP) utarbeidet av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) med tittelen «Langsiktig kostnadsbilde for forsvarssektoren - Kostnadsberegning av endelig forslag til LTP». Departementet rettet angivelig spørsmålet videre til FFI og svarte deretter Stortinget: «Det fremgår av svaret fra FFI at rapport som det henvises til i spørsmålet, ikke foreligger».

Dagbladet har sett deler av rapporten og kan gå god for at den i høy grad eksisterer. På vår henvendelse svarer forsvarsdepartementet at det ikke er utgitt noen offisiell FFI-rapport med en slik tittel, men at FFIs «støtte til arbeidet med en ny langtidsplan for forsvarssektoren er fortløpende rapportert til FD som interne arbeidsdokumenter». Departementet vil heller ikke svare på om dokumentet kan utleveres til Stortinget før Dagbladet har innlevert sitt materiale for ytterligere identifisering. Den omstridte rapporten viser bl.a. hvordan regjeringen vil skyve viktige utgifter foran seg, og en betydelig usikkerhet knyttet til realismen i de foreslåtte innsparingene på 40 milliarder.

Dette er et eksempel på det som kalles «kunsten å lyve uten å lyve». Her snakker vi om en øvelse som politikere og økonomiske makthavere er drevne i. Kunsten består i å unngå å gi fra seg informasjon som kan ha skadelige konsekvenser for eget omdømme, eller som kan sette avsenderen i et belastende ansvar. Framgangsmåten er å være utydelig, tolke spørsmål så snevert som mulig, svare på noe annet enn hva saken handler om, opptre pedantisk og byråkratisk og å skyve ansvar for informasjonens presisjon over på den som stiller ubehagelige spørsmål. Dette er metoder som i hvert fall Stortinget bør være spart for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook