De siste par ukene har det kommet en rekke oppsiktsvekkende avsløringer vedrørende regjeringas langtidsplan for Forsvaret.
Det mest interessante er nok forsvarsminister Ine Eriksen Søreides interne uttalelse til den øvrige regjeringa i februar, hvor hun gjør det klart at det vil være tvingende nødvendig med 206 milliarder kroner i ekstrabevilgninger til Forsvaret de neste 20 årene. Alternativet vil være «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949».
I dag vet vi at budsjettet endte på 165 milliarder. Et svært høyt nivå, men fortsatt langt fra det forsvarsministeren hevdet var nødvendig.
Problemet er at dette ikke var ment for offentligheten. Vi som befinner oss utenfor regjeringskontorene har tvert imot blitt møtt med forsikringer om at dette er «en historisk styrkning for Forsvaret».
I praksis ser det ut til at dette dreier seg om en ytterligere nedbygging av den tradisjonelle landmakten, deriblant den norske hæren, til fordel for såkalte «strategiske kapasiteter», hvor de planlagte 52 amerikanske F-35-kampflyene er den største investeringen.
Helt konkret innebærer dette å fortsette trenden de siste 20 årene, med å spesialisere Forsvaret ytterligere til å tilpasse NATOs helhetlige strategier, og dermed gjøre oss desto mer avhengige av at våre allierte kommer oss til unnsetning, nesten uansett situasjon.
Den andre oppsiktsvekkende avsløringen er hvor uklart det er hvordan de 165 milliardene skal bevilges, og når.
Det har blant annet kommet fram gjennom lekkasjer i Klassekampen at bevilgningene ikke skal begynne å komme før etter stortingsvalget i 2017. Dette vet vi kun fordi Klassekampen fikk tilgang på en lekket rapport ved navn «Langsiktig kostnadsbilde for forsvarssektoren – Kostnadsberegning av endelig forslag til LTP» som Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) utarbeidet for Forsvarsdepartementet.
Da Venstre forsøkte å spørre om Stortinget kunne få tilgang på denne rapporten hevdet Forsvarsministeren at en slik rapport «ikke foreligger», noe vi må anta er en pen måte å si at dokumentet var gradert.
Et slikt hemmelighold i noe så viktig er svært beklagelig. De avsløringene som hittil har kommet, har attpåtil vist at de planlagte innsparingene blant annet skal skje gjennom å sparke så mange som 1000 ansatte uten noen form for sluttpakke. De ansattes fagforeninger har etter at de fikk kjennskap til den lekkede informasjonen varslet at de vil kjempe hardt mot nedbemanningene.
Hovedproblemet er uansett at det trengtes lekkasjer for at denne viktige informasjonen skulle bli kjent, ikke bare i offentligheten, men også for våre folkevalgte. Dette er svært synd all den tid et lands militære forsvar er blant dets desiderte viktigste institusjoner.
Fredsrådet har full forståelse for at ikke alle dokumenter er ment for offentligheten. Men vi stiller spørsmål ved om hvorvidt dette også gjelder de rent økonomiske betraktningene som har framkommet de siste dagene, og ikke minst om hvorvidt sikkerhetslovens bestemmelser i dette tilfellet også skal gjelde for våre folkevalgte som skal fatte vitale beslutninger for Forsvarets framtid.
Hva legger Forsvarsdepartementets byråkrater til grunn for at det er en trussel for rikets, eller våre alliertes sikkerhet, at det føres en åpen debatt om rent økonomiske hensyn i langtidsplanen?
Når medlemmer av Stortingets forsvars- og utenrikskomité mener de ikke får den informasjonen de trenger for å ta et opplyst valg, kan det være grunn å spørre om man ikke spiller med kortene en anelse tett mot brystet.
Vi i Fredsrådet oppfordrer opposisjonen på Stortinget til å kreve større åpenhet fra regjeringen framover. Framtidig forsvarspolitikk er alt for viktig til at våre folkevalgte skal stemme i blinde.
