Forsvarspolitikk som utenrikspolitikk

Norge utkjemper «krigen mot terror» - uten at dette er fundert i en overordnet utenrikspolitikk

UNDER DEN KALDE krigen skulle Norge ha et forsvar for å avskrekke, ikke for å bruke det. Slik er det ikke lenger. «Krigen mot terror» har definert en gang for alle at militærmakten er til for å brukes. Nå skal Forsvaret brukes ut fra tanken om at militærmakt kan konverteres i politisk innflytelse overfor allierte og særlig overfor USA. Men hva skal vi bruke den nyervervede politiske innflytelsen til? Hvilken utenrikspolitikk skal den tjene?

Enighet om de viktigste linjene i norsk utenrikspolitikk har lang tradisjon i Norge. Dette reflekterer, for det første, forestillingen om at som småstat må Norge tilstrebe stor innbyrdes enighet for å kunne stå samlet utad overfor en potensiell trussel fra en stormakt. Som småstat beliggende i det strategisk viktige området til to supermakter, var det heller ikke ansett som «naturlig» eller ønskelig å ha en aktiv utenrikspolitikk.

EN RELATIVT BRED konsensus om utenrikspolitikk har eksistert siden nordmenn begynte å tenke systematisk om utenrikspolitikk på 1890-tallet. Norsk utenrikspolitisk tenkning i de formative årene rundt 1900 var i hovedtrekk liberal, opplysningsfilosofisk og utviklingsoptimistisk, med sterkt fokus på det norske folket. Noen sann isolasjonistisk eller kynisk maktpolitisk tradisjon har aldri fått noen betydning i Norge. Jørgen Løvland hadde solid ryggdekning når han i sin linjetale i 1905 mente at «opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer der kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske krigerstater». Ved siden av, og for en stor del løsrevet fra denne tenkningen, foregikk en mer spesialisert debatt om militærmaktens rolle, hvor folket også var den sentrale aktør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter andre verdenskrig ble nøytraliteten og alliansefriheten oppgitt, men fortsatt fantes det et skille mellom militær tenkning med fokus på Sovjetunionen og nordområdene og et mer internasjonalistisk engasjement i FN, blant annet i fredsbevarende operasjoner. Det ble ikke på noe tidspunkt utviklet en enhetlig utenrikspolitisk strategi eller noen overgripende tenkning om militærmaktens plass i utenrikspolitikken. Forsvarstenkningen foregikk på dokrinenivå, og syntes å ha som hovedmål å maksimere antallet menn som på kort tid kunne mobiliseres med AG3 i hånda og ski på beina.

SLUTTEN PÅ DEN KALDE krigen har for første gang i norsk sammenheng brakt militærmakten inn i den politiske verktøykassen. Sverre Diesen har vært krystallklar på at hensikten med omleggingen er å maksimere Forsvarets verdi som sikkerhetspolitisk instrument (Aftenposten, 13 februar). Til nå har Forsvaret i stor grad vært brukt internasjonalt for å understøtte nasjonale forsvarspolitiske mål. Interoperabilitet og operativ erfaring fra internasjonale operasjoner anses som en vesentlig forutsetning for at Norge kan motta alliert hjelp i en krisesituasjon, samt håndtere begrensede anslag mot landet på egenhånd. De uttalte internasjonale argumentene for å bruke Forsvaret ute har vært knyttet til en humanitær situasjon (Kosovo), alliansesolidaritet (Afghanistan) og internasjonal solidaritet, som gjenoppbygging etter en krig (Irak - selv om norsk innsats her også kan leses som kompensasjon for at Norge ikke støttet USAs krig).

Hva gevinstene av denne internasjonale innsatsen skal brukes til, sies det lite om fra utenrikspolitisk hold. Det nye strategiske konseptet, «Styrke og relevans», gir heller ikke noe svar på dette. Brorparten av kritikken mot det strategiske konseptet fra «realister» og «forsvarsvenner» har vært rettet mot mangelen på bred sikkerhetspolitisk analyse, herunder forholdet mellom nasjonale og internasjonale sikkerhetsbehov, og den strategiske betydningen av nordområdene - Russlands potensielle grådighet i Barentshavet og ditto behov for et landforsvar i Nord-Norge.

VI MENER at problemet snarere dreier seg om mangelen på en overordnet og klart definert tenkning omkring norsk utenrikspolitikk. Vi etterlyser også en bedre samordning og samtenkning av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Under den kalde krigen var ikke dette nødvendig fordi forsvarspolitikken lå fast. Det er også en viktig grunn til at en strategisk kultur aldri fikk utvikle seg, verken i Forsvaret eller på Stortinget. Forsvarskomiteen hadde generelt lav status i det politiske miljø, for her var det lite rom for politikkutforming. Slutten på den kalde krigen endret norsk forsvarspolitikk gjennom stadig økende deltakelse i internasjonale operasjoner på Balkan, også i krigsoperasjoner, som i Kosovo og Afghanistan. Den utenrikspolitiske analysen fulgte imidlertid ikke takten i endringene i den norske forsvarspolitiske praksisen. Norsk forsvarspolitikk har fremdeles ikke ubetydelige innslag av sysselsettings- og lokaliseringspolitikk.

BEHOVET FOR en klar tanke om hva dette nye politiske instrumentet - militærmakten - skal brukes til er enda viktigere i den nye «krigen mot terror». Paradoksalt nok er Norges deltakelse i krigen mot terror(isme) et eklatant eksempel på fravær av politikk. Mange norske politikere har vært skeptiske til Norges militære engasjement i Irak, men har støttet fullt opp om den norske deltakelsen i Afghanistan. Selvforsvarsargumentet ga legitimitet til intervensjonen og debatten om hvorvidt det overhodet er formålstjenlig eller i norsk utenrikspolitisk interesse å føre krig mot terrorisme uteble.

Terrorismeforskere har hevdet at terrorisme må bekjempes med økonomisk utvikling og statsbygging, demokrati og menneskerettigheter. Dette er et felt som Norge har bred kompetanse på og som er en sentral del av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Utfordringen til norske politikere blir å definere en rolle for Forsvaret i tråd med dette.

I 1905 var det et viktig argument for unionsoppløsningen å skape en enhetlig utenrikspolitikk fundert i det norske folk og som holdt Norge utenfor Europas kriger. I 2005 er Norge selv blitt en «europæisk krigerstat», men uten at dette er fundert i en overordnet utenrikspolitikk og uten solid tilslutning fra den norske opinionen. Det å føre en aktiv, men samtidig konsistent utenrikspolitikk blir en viktig utfordring for en eventuell rødgrønn regjering.