Forsvarsskrift for SS

Enda en norsk hvitvasking av SS.

BOK: Hermod Tuft, 1924- 1997, var frontkjemper i Waffen-SS i Divisjon Wiking fra 1942 til 1945, satt i amerikansk krigsfangenskap fra mai 1945 til august 1946. Da han kom til Norge fikk han en dom på to år, han slapp ut etter å ha sonet sju måneder.

Den kanskje mest betydningsfulle scenen i boka skildrer da Hermod Toft ble tatt til fange like utenfor Wien. Tufts SS-gjeng bestemmer seg for å bli tatt til fange av amerikanerne, og de fjerner alle kjennetegn som forbinder dem med SS.

Protesterte ikke

Da den amerikanske jeepen svinger opp foran karene og spør, SS? Trer Tuft fram og svarer: Nei, Wehrmacht. Dette gjør de fordi de har hørt at SS-styrkene skal ha vært med på både det ene og det andre, blant annet skal de ha «styrt de tyske fangeleirene» som det så vakkert er formulert i boka. De hadde hørt både det ene og det andre. Det førte ikke til at de protesterte, dro hjem eller søkte seg over i den regulære armeen. Det førte bare til at de kvittet seg med SS-identiteten, da de skulle tas til fange.

Boka burde ha gått inn på dette, fortalt litt om hva SS var og hvordan det var mulig, i det minste psykologisk, å lage et skille mellom «SS the good gays» og «SS the bad gays». Var dette en livsløgn norske SS-menn lagde for å kunne leve videre? I boka framstår det som en realitet. Dette er problematisk, og boka er i alle fall en i ettertid konstruert øyenvitneskildring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drøy påstand

Rolf Ivar Jordbruen er i slekt med SS-soldaten (Tuft var hans mors onkel). Boka bygger på Tufts dagbøker, brev og lydbåndopptak og samtaler med Tuft, Stein Ugelvik Larsen har skrevet et etterord og Tommy Natedal har gitt en oversikt over de slag Tuft deltok i. Tittelen på boka uttrykker en påstand som er i drøyeste laget. Østfronten var ikke helvete på jord, men norske soldaters innsats her bidro til at helvete bak fronten kunne bestå.

I en småbarsk epilog ser Tuft tilbake på sitt liv, han er blitt slått og mishandlet, han har frosset og sultet, men mest tenker han på dødsskrikene fra dem som ble tatt til fange av russerne på østfronten og pint i hjel.

Det går igjen i mange frontkjemperbøker at SS-mennene ser den urett de mener ble begått mot dem selv. Men bøkene ser ikke hvilken urett og hvilke lidelser deres frivillige innsats påførte andre. Slik sett blir også denne boka et norsk forsvarsskrift for SS.

Tufts minne hadde fortjent noe bedre enn at han enda en gang måtte høre reveljen, bli kalt opp fra sin grav i full stridsutrustning med dødninghodet på lua og hevet høyrearm «Den Führer, den Führer zu schützen» som i en pervertert versjon av Heinrich Heines «Die Grenadiere».