Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Haddy Njie: «Dagbok 13 desember - 13. februar»

Forsvarstale verdt å lese

Intens og oppslukende dagbok, selv om framstillingen av den naive gla´gutten Trond Giske blir i overkant subjektiv.

SNAKKER UT: Haddy Njie forteller i programmet Lindmo på NRK om samtalene hun har hatt med ektemannen Trond Giske. Video: NRK Vis mer

BOK: Hele bok-Norge ble tatt på senga i dag morges, da nyheten ble sluppet om at Haddy Njie har skrevet bok fra månedene rundt ektemannens fall.

Den er lagt opp som en dagbok, og skal være bygget på Njies notater fra den tiden. Boka åpner 13. desember 2017, der Giske, Njie og den lille datteren Maria forbereder seg til jul, innimellom travle jobber og barnehage.

Dramaturgien er god; urovekkende ting begynner å skje. Det kommer varsler om trakassering, som Giske ikke tar alvorlig. Mediepresset øker, det blir flere varsler og Njie blir svært urolig.

Bedyrer sin uskyld

Hun konfronterer ektemannen, og tror han da bedyrer sin uskyld. Innholdet i varslene er etter Njies mening heller ikke veldig alvorlig, og stammer fra tiden Giske var alenefar og gla´gutt på byen. Påfallende nok, skriver Njie, kommer ingen av varslene fra kvinnene selv, men fra en tredjeperson. Enda mer påfallende, mener Njie, er det at de parallelt lekkes til pressen.

Det var fem varsler som felte Giske. Han beklaget ett av dem. Ifølge Njie skal det ha plaget ham sterkt. Hun går inngående inn i de fire resterende, og hun forteller at både hun og Giske mener mange opplysninger der ikke kan stemme. Njie forteller uten omsvøp om en svak partileder som til slutt blir presset til å sparke Giske, og om prosess igangsatt av Giske fiender.

Ikke nådig

Fienden er Tajik og miljøet rundt henne. Her er ikke Njie nådig. Mens Giske framstilles som en naiv og hardt arbeidende gutt fra arbeiderklassen, som nærmest ikke forstår seg på politikkens nådeløse maktspill, er Tajik «smart og ambisiøs». Njie forteller at hun raser da Tajik med tårevåte øyne forteller på tv at hun er «rystet» over varslene, og hvordan juristen i henne reagerer.

Usikker

Inniblant kommer Njie med barndomsminner; om seg selv som stammende og usikker ungdom. Annerledes på alle vis, med en gambisk far, og en flott feministmor. De beste partiene er der Njie problematiserer Metoo-bevegelsen. Om kvinners avmakt overfor menn, som ikke forstår sin egen makt. Det er her hun plasserer Giske.

En optimistisk, hardt arbeidende, ganske naiv gladgutt, som ikke har forstått hva man kan og ikke kan tillate seg som minister. Hun forteller også om egne opplevelser med tafsende menn, og om hvordan kvinnekampen nødvendigvis må være nådeløs.

Men altså også om hvor skjevt det kan slå ut. I hennes tilfelle med det hun beskriver som en maktesløs ektemann som ikke har mulighet til å slå tilbake på det som ifølge boka er grunnløse varslinger.

Desperat

Dette er en intens, desperat, i passasjer rasende og svært overbevisende fortelling, med et Kafka-aktig perspektiv der ekteparet hver dag blir møtt med nye varsler. Den er selvsagt sterkt subjektiv, og i passasjer vel sentimental og pludrete, spesielt når det gjelder den lille datteren Maria. Som forsvarsskrift for Giske blir skildringen av hans naivitet og uskyld, spesielt når det gjelder makt og intriger, også så unyansert at det truer bokas troverdighet. Likevel er dette en høyst nødvendig bok, også for å vise hvordan Metoo-bevegelsen kan bli brukt – eller misbrukt.

Nå det gjelder det stakkars skadeskutte Arbeiderpartiet er Njie nådeløs. Hadde hun tenkt på partiets beste, burde hun holdt tett. Jeg skjønner godt at hun ikke gjør det.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media