KAN FORHINDRES: I våre dager finnes teknologien som ganske enkelt kunne forhindre mange forsvinninger fra å bli langvarige, skriver artikkelforfatter. Foto: Frank May / NTB scanpix
KAN FORHINDRES: I våre dager finnes teknologien som ganske enkelt kunne forhindre mange forsvinninger fra å bli langvarige, skriver artikkelforfatter. Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Sykehjem:

Forsvinninger fra sykehjemmene kan forhindres

For de pårørende er det vondt og fortvilende når de vet at deres kjære er der ute et sted, men de vet ikke i hvilken tilstand, og de vet ikke om han eller hun fortsatt lever.

Meninger

Når dette skrives har en har en mann vært savnet i over en uke fra sykehjemmet der han bodde i Oslo. NRK har gitt saken oppmerksomhet, men ellers skaper ikke en slik forsvinning overskrifter. Kanskje fordi det er så vanlig at det ikke kvalifiserer som en nyhet? Ikke vet jeg, men temaet fortjener mer oppmerksomhet.

Lisbeth Rugtvedt
Lisbeth Rugtvedt Vis mer

Når andre savnede personer kommer til rette, blir de ofte intervjuet om den vanskelige tiden før de ble funnet. De som forsvinner fra sykehjemmene blir aldri intervjuet, og kan i mange tilfeller heller ikke fortelle om det de har opplevd. Men det betyr ikke at de ikke har vært redde, sulte, tørste, kalde og triste.

Selv om språket er borte, er følelsene der. Kanskje er det ekstra skremmende å være borte fra der du bor når du ikke kjenner deg igjen og alt virker fremmed. Når du kanskje vet at du burde kjent deg igjen, er det vanskelig å be noen om hjelp, og kanskje flaut. For de pårørende er det vondt og fortvilende når de vet at deres kjære er der ute et sted, men de vet ikke i hvilken tilstand, og de vet ikke om han eller hun fortsatt lever.

Hver eneste uke forsvinner noen fra norske sykehjem. Ofte kommer de raskt til rette. Men mange blir også funnet i en forkommen tilstand. Av og til blir noen funnet for seint.

I stedet for en trygg og verdig avslutning på livet, har et langt liv endt i en grøftekant, uten at noen var der for å ta farvel. I våre dager finnes teknologien som ganske enkelt kunne forhindre mange forsvinninger fra å bli langvarige.

Røde Kors fortalte til Nettavisen i sommer at mange av de aksjonene som tidligere var leteaksjoner, nå er blitt henteaksjoner, fordi mange har med seg teknologi som gjør dem sporbare.

De som bor på sykehjem har som regel ikke en smarttelefon på seg. Hvis de er heldige, har noen passet på at de har med seg en GPS når de går ut. Det er nettopp det vi nå må få satt bedre i system.

Det er på tide at det blir vanlig at personer med demens, som har behov for å være aktive og som har problemer med å finne veien, kan få en GPS og få hjelp til å ta den i bruk. Videre må det lages rutiner og systemer slik at noen kan følge med på GPSen og at den blir ladet.

Det må gis opplæring, både til de som trenger å ha en GPS på seg og de som skal hjelpe dem. Helst bør teknologien introduseres tidlig i et sykdomsforløp, slik at det blir lettere å bruke den når sykdommen forverrer seg. Setter vi dette i system kan mange bli spart for vonde opplevelser eller en vond og uverdig slutt på livet, og pårørende kan bli spart for mange bekymringer.

Etter at omsorgsteknologi som GPS ble tillat i 2013, har noen kommuner organisert tilbud om GPS til hjemmeboende eller sykehjemsbeboere med demens. Andre kommuner har små forsøksprosjekter, men de aller fleste som har demens har ikke et slikt tilbud.

Vi kan ikke sitte passive og la dem leve med den risikoen dette innebærer. Om ikke kommunene raskt tar dette mye mer på alvor, er det på høy tid at statlige myndigheter sette klarere krav og sørger for demenssykes trygghet.