Fort glemt

Det er veldig mange spørsmål jeg klør etter å stille en mann som har mistet hukommelsen.

FILM: Det høres ut som åpningsscenen i en episode av «CSI: Beijing», eller utgangspunktet for en film som er spesialdesignet for å skaffe Tom Hanks eller Russell Crowe en Oscar. For syv år siden våknet Øyvind Aamot og registrerte at han var om bord på noe som beveget seg. Det bevegelige viste seg å være et tog på vei nordover i Kina. Alt annet var slettet fra minnet til den 27 år gamle sosialantropologen: hvem han var, hvor han kom fra, hvor han skulle hen. Etter å ha blitt sendt hjem av den norske ambassaden sto Aamot overfor en mor han ikke husket og venner han møtte med et uforstående blikk. Han skjønte ikke hva han skulle bruke gitaren til, og prøvde å snakke med den. I åra som er gått siden har han måtte pusle sammen livet sitt på nytt. Det er en unik, utrolig skjebne vi møter i «Jakten på hukommelsen», men filmen sneier bare sporadisk innom de store og fascinerende spørsmålene.

Tilbake til Kina


Øyvinds kamerat fra tida før hukommelsestapet, regissør Thomas Lien, reiser med ham tilbake til Kina for å gå opp fotsporene etter den fatale reisen den gangen, for å se om noe av det de møter der kan vekke til live noe av det som er forsvunnet. Aamot er en åpen og vennlig hovedperson. Med et vepsebol av dreadlocks på hodet og det lange skjegget som et skjerf rundt halsen er han en visuelt slående hovedperson. Fotograf Patrik Säfström elsker å følge ham med håndholdt kamera gjennom orientalske gater, i solgylne og kornete bilder. Men intervjuene med Aamot og vennene hans savner grundighet og dybde.

Som seer klør jeg etter å kaste meg inn i samtalen og stille oppfølgingsspørsmål. Hovedpersonen sier at han opplevde verden som barn igjen etter hukommelsestapet, og måtte lære å bli voksen på nytt. På hvilken måte gjorde han det? Han undrer på om han kanskje er heldig som har fått oppleve noe som er de færreste mennesker forunt. Men hvordan forholder han seg til å ha mistet noe som andre mennesker, de som husker hvordan det er å ha en mor, ville synes det var grusomt å miste?

Inne i hodet et sted


Han oppdager en viss motorisk og språklig hukommelse i seg selv, at han til en viss grad kan spille gitar fremdeles og at han forstår kinesisk. Hvordan ser han på ferdighetene som er et resultat av valg han har tatt tidligere i livet, av grunner han ikke lenger kjenner til? Disse spørsmålene blir i svært liten grad utforsket. På sykehuset blir Aamot spurt om han vet hvem John F. Kennedy og Nelson Mandela er, og legene gjør tester som tyder på at det som er blitt borte ligger inne i hodet hans et sted. Lien kunne godt tilbrakt mer tid hos legene enn på kinesiske bondegårder. Det ville gitt et dypere innblikk i en historie som ved sin blotte eksistens gjør at vi spør oss selv om hvem vi er og hvor vi er på vei.