GAZA II: Selvsagt visste vi at dette kunne skje. Vi har utløst den andre Gaza-krigen, og den kommer til å bli langlangt mer smertefull og kostbar enn den forrige, skriver israeleren Bradley Burston. Bildet viser israelske soldater ombord i et av krigsskipene som i går natt angrep fartøyene som var 
på vei til Gaza.Foto: AFP
GAZA II: Selvsagt visste vi at dette kunne skje. Vi har utløst den andre Gaza-krigen, og den kommer til å bli langlangt mer smertefull og kostbar enn den forrige, skriver israeleren Bradley Burston. Bildet viser israelske soldater ombord i et av krigsskipene som i går natt angrep fartøyene som var på vei til Gaza.Foto: AFPVis mer

Fortapt på havet

GAZA-BÅTENE: Vi forsvarer ikke lenger Israel. Vi forsvarer blokaden, som er i ferd med å bli vårt Vietnam.

||| EN KRIG forteller folket forferdelige sannheter om dem selv. Det er derfor det er så vanskelig å lytte.

Vi var fast bestemt på å unngå et ærlig oppgjør med den første Gaza-krigen. Nå har vi i internasjonalt farvann åpnet ild mot en gruppe hjelpearbeidere og aktivister, og dermed startet og tapt den andre. For Israel kan denne andre Gaza-krigen bli langt mer smertefull og kostbar enn den forrige. Da vi gikk til krig i 2008, ønsket israelske politikere og militære å gi Hamas en lærepenge. De lyktes. Hamas lærte at den beste måten å bekjempe Israel på, er å la Israel gjøre det som er blitt naturlig for staten: brauting, tabber, fortielse og røyk.

Hamas og ikke minst Iran og Hizbollah, forsto tidlig at embargoen mot Gaza var det mest effektive og sofistikerte våpenet de kunne skaffet seg mot den jødiske staten.

Her i Israel har vi fremdeles ikke forstått det: At vi ikke lenger forsvarer Israel. Vi forsvarer blokaden. Og blokaden er blitt Israels Vietnam.

SELVSAGT VISSTE VI at dette kunne skje. På søndag, da en talsmann for militæret begynte å omtale Gaza-båtene som et angrep på Israel, snakket parlamentsmedlem Nahman Shai, talsmann for militæret under Gulfkrigen i 1991, åpent om sitt største mareritt: en operasjon der israelske styrker raider konvoien og åpner ild mot fredsaktivister, hjelpearbeidere og Nobelprisvinnere.

Likuds Miri Regev, som også har ledet Forsvarets informasjonsavdeling, sa tidlig mandag at det viktigste nå er å håndtere den negative medieomtalen raskt, så den forsvinner.

MEN DEN KOMMER ikke til å forsvinne. Et av skipene bærer navnet til Rachel Corrie som ble drept da hun forsøkte å stanse en militærbulldoser i Gaza for syv år siden. Hennes navn, hennes historie, har siden blitt en lynleder for propalestinsk aktivisme.

Det mest foruroligende er kanskje at vi gradvis, gjennom en lang rekke av idiotiske manøvre, har ødelagt våre relasjoner med Ankara. Den regional stormakten kunne hjulpet oss i å forhindre den første Gaza-krigen. Vi er nå kommet faretruende nær å erklære Tyrkia krig.

«Dette kommer til å bli en veldig stor sak, spesielt i forhold til Tyrkia», sier Benjamin Ben-Eliezer, ministeren som er mest lydhør overfor Israels bånd til den muslimske verden. 

VI FORKLARER, igjen og igjen, at vi ikke er i krig med befolkningen i Gaza. Vi sier det, på nytt og på nytt, fordi vi selv trenger å tro det. Fordi vi innerst inne vet at det ikke er sant.

En gang kunne man si om oss at vi forsto oss selv bare når vi var i krig. Ikke nå lenger. Nå forstår vi ingenting. Et annet problem ved å avstå fra samtaler med Iran og Hamas: Nå forstår de oss mye bedre enn vi gjør selv.

De vet at det er slik sangen om krigen i Libanon antyder: At vi - ute av stand til å se oss selv klart - ikke lenger klarer å stoppe.

Hamas, og Iran, kjenner og tjener på den forgiftede israelske innenrikspolitikken der framtiden blir pantsatt til fordel for en midlertidig tilsynelatende ro.

De vet at i vår desperasjon etter å beskytte vårt bilde av oss selv, vil vi unngå å gjøre noe med politikken som bokstavelig talt har brakt hjelp og lindring til våre fiender, spesielt Hamas som blokaden har beriket og forsterket gjennom tunnelskatt og et økende sinne mot Israel.

Hos mange på høyresiden vil det være en stille glede midt i alt det som nå kommer til å brake løs. «Hva var det vi sa», kommer de til å begynne å gneldre. «Verden hater oss uansett hva vi gjør. Så vi kan likegodt fortsette å bygge (les: bosette Vestbanken og Øst-Jerusalem) og forsvare våre grenser (les: fremme Hamas og til syvende og sist skade oss selv gjennom å nekte å oppheve blokaden av Gaza).»

Hamas, Iran, ytre høyre i Israel og ytre høyre i diasporaen vet, alle som én, at dette er en uhyre viktig test for Benjamin Netanyahu. Ivrig etter å få verden til å fokusere på Iran og trusselen det representerer mot folket i Isreael, må Netanyahu nå erkjenne at verden i stedet fokuserer på Israel og trusselen det representerer mot folket i Gaza.

Bradley Burston er tidligere militærlege i det israelske forsvaret og er i dag kommentator i den israelske avisa Haaretz. Artikkelen er trykket med enerett for Dagbladet i Norge.