Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fortausperspektivet

TIGGING: Etter måneders research som tigger i Oslos gater, ser jeg nå tigging på en ny måte: Som en enkel, men utstudert næringsvirksomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når tigging omtales i media, slik Dagbladet har gjort på reportasje og debattplass denne uken, er det to perspektiver som dominerer. Det ene synes å bunne i en grunnleggende humanisme - man lytter til «den lidende» tiggerens skillingsvise, uttrykker empati og dårlig samvittighet på vegne av storsamfunnet. Det andre perspektivet, aktualisert gjennom forslaget til nye politivedtekter i Oslo (se Camilla Lied og May-Len Skilbreis innlegg i går), er et «lov-og-orden»-perspektiv, der tiggingen ses som skadelig for sikkerheten, hemmer turistindustrien, og ønskes utradert. Mellom disse stereotypiske perspektivene går moralske dommer begge veier - begge sider fordømmer den andre, uten egentlig å besvare det grunnleggende spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til tigging?

I forbindelse med boken Hugo: en biografi (lansert 25.9), har jeg over et års tid fulgt en tigger og hans «arbeidsdager» på gaten. Jeg hjalp til med å holde tiggerkoppen, gikk i fillete klær, og observerte forholdet tiggere i mellom. Etter først å ha vært slått av skammen og ubehaget (min redsel for å treffe fjerne bekjentskaper, og andres motvilje mot å møte blikket mitt) ble jeg snart fascinert av et annet perspektiv: På fortausnivå framstod ikke lenger tiggerne som kulisser i en moralsk debatt, men som aktive, handlende mennesker i et regulert spill, en næringsvirksomhet med egen sjargong og egne prinsipper. I første rekke oppfatter jeg at tiggingen er drevet av et ønske om å optimalisere gevinsten. Å tigge er såpass ubehagelig, at man så raskt som mulig vil tjene det ønskede beløpet. Dette gjøres ved hjelp av teknikker og taus kunnskap:PERSONKONTAKT. Personlige henvendelser effektiviserer tiggingen. En person som henvender seg direkte til potensielle givere, og spør om de kan «hjelpe med noen småpenger» har større sjanse for å lykkes, enn en som sitter passiv med koppen foran seg. Å sitte aktivt å se folk inn i øynene hjelper også. Her gjelder samme prinsipp som i annen næringsvirksomhet: personlig henvendelse pr. post eller telefon antas å gi større uttelling enn uadresserte annonser.

VALG AV TIGGESTED. Tigging i Oslo sirkler rundt et antall faste steder i sentrum, som er spesielt innbringende. Et tiggesteds effektivitet avhenger av 1) antall passerende, 2) hva slags mennesker som passerer og deres giverglede, og 3) synlighet i terrenget, som avgjør hvor lang tid den potensielle giver har på å bestemme seg for å gi eller la være. Avstanden til andre tiggere er også viktig, fordi stor tetthet gjør «kundene» apatiske.

ISCENESETTING. Tiggerne inntar bestemte posisjoner for å øke inntjeningen. I boka har jeg kategorisert noen av disse «rollene». Den klovnete tiggeren bruker humor og får fram latter med utsagn som «Kan du hjelpe meg med en million?». Medlidenhetstiggeren forsøker å vekke empati gjennom å iscenesette seg selv som lidende eller funksjonshemmet. Den uheldige tiggeren hevder han bare har glemt penger til bussen. Tiggeren plasserer seg strategisk i gatebildet, og forsøker raskt å presentere en «story».

KUNDEPLEIE. Mange tiggere har faste steder. Siden de samme menneskene passerer daglig, oppnår de dermed en gjenkjennelseseffekt. Giveren føler bekjentskap og blir mer tilbøyelig til å gi, en «fast kunde». Derfor er det viktig for tiggere å opprettholde ansiennitetsprinsippet - det anerkjennes at en person som har hatt et fast tiggested over tid («her har jeg sittet i alle år») har førsterett på dette stedet.Jo mer man lærer om disse teknikkene og det kollegiale forholdet tiggere i mellom (som likner hvilken som helst annen yrkesgruppe), jo mer går tiggespørsmålet ut av den moralske sfæren, og tiggere fremstår som mennesker blant flere som har gaten som arbeidsplass. I et slikt fortausperspektiv, er ikke avstanden så uendelig lang fra en tigger, til en selger av for eksempel Aftenposten-abonnement. Begge bruker de samme salgspunktene, står på faste steder, jobber aktivt med blikk og personkontakt, og iscenesetter seg for å sannsynliggjøre salg. Kanskje vil leseren stusse over en slik sammenlikning, men spørsmålet er igjen om dette henger sammen med moralske vurderinger: Aftenposten har høy moralsk kapital, mens tiggere har lav. Virkeligheten på gaten representerer en mer flytende overgang, der tiggere, Aftenposten-selgere, =Oslo-selgere, gatemusikanter og mobilabonnement-selgere opererer i ett felles marked. De fleste tiggere varierer med salg av =Oslo, som gjør dem til kolleger av Aftenposten-selgerne - begge selger en publikasjon.

OVERGANGEN mellom tigging og salg av =Oslo er også flytende: Mange synes å kjøpe bladet mer av sympati for selgeren enn av interesse for selve publikasjonen. De gir ekstra penger til selgeren, eller gir penger uten å ta imot bladet i det hele tatt. Slik blir =Oslo-salget et spill, der begge parter vet at det som skjer er at en giver gir penger til en tigger, men selve transaksjonen fordekkes som bladsalg, og det føles bedre for begge.Her vil noen innvende at forskjellen består i at =Oslo-selgeren tilbyr et produkt. Til dette kunne man si at mye av dagens økonomiske produksjon er immateriell - bedrifter har store deler av verdiene sine knyttet til merkevarer, de selger følelser mer enn produkter. I en slik sammenheng kan man kanskje si at en tigger som iscenesetter seg selv og spiller en rolle, også selger en følelse - den gode følelsen du får etter å ha gitt penger og tiggeren takker deg på livet og ønsker hell og lykke. Uten at du er klar over det, har tiggeren solgt deg livsstil (type humanist), og litt psykisk velvære. Forteller han i tillegg en vits, tegner et gatemaleri, eller spiller en sang, blir grensene mot underholdningsindustrien vage.

UAVHENGIG av dette, kunne debatten om tigging med fordel tatt inn perspektiver løsrevet fra moralske dommer. Her er empati-perspektivet, som dyrker tiggerens «skillingsvise», like problematisk som perspektivet om at tiggeren må fjernes. Ser man tigging som immateriell produksjon, blir det fremste kravet at aktiviteten holder seg innen lovens grenser. Det er i dag lovlig, og slik bør det sannsynligvis være i land som istemmer den amerikanske uavhengighetserklæringens ideal om menneskers rett «til liv, frihet og streben etter lykke». Men dette betyr samtidig at man må kreve at tiggere holder seg innen markedsføringsloven og annen relevant lovgivning, samt innen folkeskikken - slik man også krever av telefonselgere. Å gjøre moralske vurderinger på grunnlag av produsentens samfunnsstatus blir derimot feil - like feil som å gjøre moralske vurderinger av hvorvidt man bør kjøpe deres «produkt» (god samvittighet) eller ikke.Etter tiden på gaten støtter jeg meg til forfatter George Orwell, som etter sin tid blant uteliggere i 1929, konkluderte med at «en tigger er realistisk sett bare en næringsdrivende, som tjener sine penger, som andre næringsdrivende, på det som kommer ham for hånden.» Vanskeligere trenger det ikke være. Hva skal vi gjøre med tigging? I en serie debattartikler setter Dagbladet fokus på den økende tiggingen i landets byer. Les på nett: Mai-Len Skilbrei og Camilla Lied om de nye politivedtektene.