STATUSJAG: De harde karakterene Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer som regissør, tyr til vold og gjengvirksomhet i et jag etter å «være noe». Dette jaget har vi alle, men det er særlig framtredende blant unge, norske menn med pakistanske foreldre, skriver regissøren. Bildet er fra filmen «Izzat». Foto: Filmweb / NRK
STATUSJAG: De harde karakterene Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer som regissør, tyr til vold og gjengvirksomhet i et jag etter å «være noe». Dette jaget har vi alle, men det er særlig framtredende blant unge, norske menn med pakistanske foreldre, skriver regissøren. Bildet er fra filmen «Izzat». Foto: Filmweb / NRKVis mer

Fortell meg at jeg er noen!

Hva «Max Manus» har til felles med norsk-pakistanske gangstere.

Å VÆRE NOE er hva vi alle higer etter.  Derfor går nordmenn mann av huse for å se Max Manus og Kon-Tiki, filmer om nordmenn som virkelig «var noe» — filmer som gir oss nasjonal selvtillit.  Men har da alle fått den kulturen de trenger for å være noe? 

I MITT ARBEID med research til spillefilmen «Izzat» (2005) og tv-serien «Taxi» (2011) ble det glassklart for meg. Blant unge, norske menn med foreldre fra Pakistan var det en drivkraft som var sterkere enn noe annet: Å være noe.

Med den relative fattigdommen som ofte preger disse ungdommenes oppvekst (i familier med mange barn og bare én inntekt), står ønsket om økonomisk frihet sterkt. Denne friheten vil kunne gi dem et bedre liv, vise familie og resten av verden at de er en suksess, at de er noe. At de har klart det. Derfor utdanner mange seg til høytlønnede statusyrker, eller de prøver i hvert fall. Flere av dem som ikke klarer det, forsøker som best de kan å hevde seg på andre måter.

Ulrik Imtiaz Rolfsen. Foto: Filmweb
Ulrik Imtiaz Rolfsen. Foto: Filmweb Vis mer

STERKE PERSONLIGHETER tilbyr dem som ikke lykkes i statusjaget en tilværelse i et alternativt miljø, hvor de garantert er noe i samfunnets øyne.

Gangstere og fundamentalister kan tilby status: Alle er redde for dem. De får overskrifter. De får respekt. De er noe. Som det har blitt antydet at kan være tilfelle med Behring Breivik, handler det kanskje oftere om å finne en sak å lufte frustrasjonen gjennom, heller enn en sann dedikasjon til saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA JEG LESTE om oppveksten til de engelske unge mennene med pakistanske foreldre som bombet T-baner og busser i London i 2005, så jeg mange likheter med dem jeg intervjuet om gjengtilværelse i Norge i forbindelse med Izzat. De manglet anseelse - både hjemme og i samfunnet. De gjorde opprør, ledet av sterke personligheter drepte de for «saken» og sikret seg evig berømmelse. I Norge har vi jo til og med en overløper fra gjengliv til fundamentalisme i Norge. Samme drivkraft, etter min erfaring.

JALLA! JALLA!: Mangfold trengs i kulturuttrykkene våre. Ikke bare for å være «hyggelige» mot minoriteter, skriver Ulrik Imtiaz Rolfsen. I mainstream-suksessen «Jalla! Jalla!» er det ikke bare libanesiske Fares Fares som sliter med å finne seg til rette i et mangfoldig samfunn. Foto: Filmweb
JALLA! JALLA!: Mangfold trengs i kulturuttrykkene våre. Ikke bare for å være «hyggelige» mot minoriteter, skriver Ulrik Imtiaz Rolfsen. I mainstream-suksessen «Jalla! Jalla!» er det ikke bare libanesiske Fares Fares som sliter med å finne seg til rette i et mangfoldig samfunn. Foto: Filmweb Vis mer

Romanen «Begynnelsen på et farvel» av Ayad Aktar (originaltittel: «American Dervish») er en bok om en amerikansk-pakistansk gutt som vokser opp i forstedenes USA en gang på nittitallet. Hovedkarakteren Hayat er en ung gutt som finner Koranen via en vakker venninne av moren. Boka følger hans reise mot fundamentalismen - og deretter oppvåkningen som fører ham ut igjen.

DET ER EN vakker, interessant og ikke minst lærerik bok. Den handler om problemstillinger som hundrevis av muslimske unggutter opplever i Norge hver dag - kampen mellom foreldrenes tro og det norske samfunnets frihet.

Det er bok som talte til meg, for den handlet om meg. Den sa at mitt valg om å ikke være muslim, men heller ikke blindt elske alt ved den norske kulturen (flatfylla, neglisjeringen av de gamle etc.) er noe som flere har gått igjennom.

Boka fikk meg til å føle meg som noe. For i kampene jeg ofte befinner meg i, så er mistanken om at jeg står alene den tyngste børen å bære. Ayad Aktar har gitt meg troen på at mine følelser ikke er unike, jeg er en del av et fellesskap - jeg er noe.

Å PASSE PÅ at mangfold er representert i kulturuttrykkene som støttes og distribueres i Norge er viktig. Ikke bare for å være «hyggelig» mot minoriteter. Det viser seg at samfunnsengasjert minoritetskultur også treffer flere enn minoritetene det handler om (for eksempel romanen «Drageløperen», filmen «Jalla, Jalla» og tv-serien «Taxi»).

Dessuten kan slik kultur gi enkelte søkende sjeler identifikasjonsmuligheter som frigjør dem fra en gitt skjebne innen fundamentalisme og kriminalitet.

FOR KUNSTENS HELTER ender ofte som frie mennesker. Det er noe som bør higes etter.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er filmregissør og forfatter.