Forteller av klasse

Utfordringen til en historisk roman ligger paradoksalt nok i begrepet modernitet. En forfatter som mot år 2 000 beskriver 1500-tallet, står overfor en dobbeltoppgave: Både å vise personer og hendelser med den kraft de hadde der og da, og å vise hvordan disse fremdeles har aktualitet slik at vi leser om dem med interesse fem hundre år seinere.

Bergljot Hobæk Haff er klar over denne dobbeltoppgaven, og mestrer den. Ikke minst fordi hun også mestrer en annen dobbeltoppgave. uten problemer blander hun underholdningsromanens og idéromanens ingredienser. I sin 12. roman «Renhetens pris» veksler hun mellom skrekkfilmens slottstårnnmysterier og lærde disputter om det aristoteliske contra det platonske verdensbilde. I 1519 begynte stygge rykter å gå om et nonnekloster i Oronez, ryktet sa at søstrene der hadde hyppigere omgang med djevelen enn med den hellige ånd. Da det ble kjent at Beatrize de Mendoza, klosterets eneste nonne av høy standard, hadde født et barn, ble saken brakt inn for Inkvisisjonen, med forfølgelse, fengsling og tortur som følge.

Dobbeltmoralist

Haff lar fortellingen føres i pennen av storinkvisitor Salvadore de Crux, en mann med sart i fattighus, men som tidlig viste så sjelden begavelse at han ble juridisk rådgiver og skriftefar for fyrster. En selvtukter og en asket, tilsynelatende en ildsjel for Herren, men i dypet en dobbeltmoralist, det perfekte redskap for Det Hellige Tribunal - eller for den makt som tilfeldigvis måtte rå.

Inkvisitoren ligger på dødsleiet og skuer tilbake, like ubarmhjertig som han en gang lot fanger radbrekke og fiender drepe, skreller han nå sin egen sjel som en løk. Motivene for å utrydde syndere er de småligste, å tukte sitt eget farlige begjær: «Hvordan skulle jeg ellers forklare at jeg som hele livet hadde oversett eller foraktet kvinnen, plutselig hadde fått øye på henne i en så lokkende og dragende skikkelse?».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinnehistorier

Haff lar en mann ha fortellervinkelen, men det er en spesiell del av kvinnehistorien hun utforsker. Tidligere har hun skrevet romaner om skjøgen og heksen. Her er det den mest falne av alle som gjelder: Nonnen som nekter å fordrive sanseligheten, som er til de grader opprørsk at hun lar seg besvangre. I disse portrettene av kvinner som ender lenket i fangehull, beskriver Haff hvordan selve feminiteten gjøres til et fangenskap. Når konsekvensen av kvinners seksualitet ble skjulte svangerskap og barn som mødrene aldri fikk se, lå galskapen latent og klosteret ble ett av få fristeder.

Bergljot Hobæk Haff har vært innstilt til Nordisk Råds Pris. Hun er en forteller av klasse. I likhet med andre diktere som bevarer integritet ved å vike unna motetemaer, vies forfatterskapet hennes for liten oppmerksomhet. Når jeg skriver at «Renhetens pris» kombinerer ingredienser fra underholdnings- og idéromanen, vil jeg presisere. Haff nekter seg verken slottsintriger, klosterhemmeligheter, spedbarnsforvekslinger, elskende som ikke får hverandre, drap og forgiftninger, her myldrer av klassisk melodramatikk som kan «rive leseren med» - men Haff er en forfatter som er høyt hevet over merkelappen «medrivende fortellerkunst» - som ofte betraktes som den høyeste ros man kan gi diktende kvinner. Bak fortellingen sitter en forfatter som utforsker personer, som tildeles offer- eller bøddelroller i faser av historien.

Kulturkampen

Det 1500-tallsscenario som Haff trekker opp, rommer konflikter mellom muslimer og kristne, kamper om den rette ideologi, frykten for alt som ikke kan beherskes av forstanden, kuing av kvinner og forfølgelse av annerledes tenkende - m.a.o. de kulturkampene som ryster Europa den dag i dag. I denne romanen om inkvisisjonens vesen - og dermed om ufeilbarligheten som drepende idé - beskriver forfatteren spennvidden i sitt eget prosjekt slik: «Det pinefulle ved mine opptegnelser er at de tvinger meg til å være både her og der, huske det som en gang var og gjennomlyse det med en innsikt som er av langt nyere dato.». Bak all dramatikken i «Renhetens pris» ligger det psykologisk spennende spørsmålet: Hvordan kan man analysere seg selv - eller historien - når man er formet og fanget av de hendelser man analyserer?