Forteller fotografiene sannheten?

Vi er vant til å stole på fotografiet, for bildet lyver ikke. Det forteller derimot mer enn tusen ord - og mer kan det bli. Moderne datateknikk gjør det nemlig så enkelt å gjøre forandringer i bildet, at selv mor kan.

Nytt er det ikke. Fotografiet har løyet helt siden franskmannen Joseph Nicéphore Niepce i 1826 fotograferte det som skulle bli det første fotografiet vi kjenner. Eksponeringstiden i disse tidlige forsøkene på å «tegne med lys» var svært lang. En antar at Niepce belyste den fotografiske platen i sitt kamera i over åtte timer. Bildet viser et gårdsrom sett fra hans arbeidsvindu i Gras ved Chalon-sur-Satne, og solens gang kombinert med den lange eksponeringstiden resulterte i et fotografi hvor både nord - og sydveggen i gården er opplyst av solen. Bildet lyver, fordi solen ikke kan skinne fra to kanter samtidig.

Denne «manipulasjonen» var naturligvis ikke tilsiktet. Samtidig viser det at fotografiet - med eller mot vår vilje - har løyet fra første dag. Tidlige daguerreotypier av Paris' avenyer viser en folketom by - midt på lyse dagen. Daguerreotypiet kunne ikke «fryse» folk i bevegelse fordi platen måtte eksponeres (utsettes for lys) i kameraet i mange minutter. Heller ikke dette var noen ønsket effekt, og det ga et høyst løgnaktig bilde. Et av de første mennesker som opptrer i et bybilde, er en mann som tilfeldigvis står stille under hele eksponeringstiden mens han får sine sko pusset. Men du verden så ensom han er!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av de fotografiske teknikkene fra forrige århundre hadde uønskede begrensninger. Fotografene fant etterhvert måter for å avhjelpe forskjellige svakheter. Ett eksempel finner vi blant de første prospektkortfotografene. Glassplatene som ble brukt, var mer følsomme for blått enn for andre farger. Dette førte bl.a. til at blå himmel ble helt hvit i det ferdige bildet. Landskapsfotografene fotograferte derfor egne «skynegativer» som ble brukt til å kopiere inn vakre skyer i motivene.

Retusj og forskjellige mørkeromsknep har alltid vært akseptert. Foto- grafens hensikt var å forbedre bildet, ikke å lure folk. Slik var det helt til politiske regimer brukte retusjerte fotografier for bevisst å forfalske historien. Det finnes flere godt kjente eksempler på hvordan f.eks. Alexander Dubcek «forsvant» fra eksisterende fotografier etter Sovjetunionens innmarsj i det tidligere Tsjekkoslovakia. Med skalpell og lim ble bildene manipulert, og med datidens trykkteknikker var det uhyre vanskelig å avsløre jukset når bildet sto på trykk.

Så lenge trykkvaliteten i avisene var dårligere enn i dag og det bare ble benyttet svarthvitt-bilder i avisene, ble bildene «fikset» på også her. Tidligere fotograf i Dagbladet, Johan Brun, viste meg for noen år siden hvordan en svensk avis hadde retusjert hans berømte Hjallis-bilde slik at det så ut som om Hjallis snublet i sine egne ben og ikke falt fordi han ble blendet av Bruns blitz. Mer harmløst var det at mange sportsredaksjoner kunne klippe ut en fotball fra et tilfeldig fotballbilde dersom fotografen kom tilbake fra en fotballkamp med et i og for seg godt situasjonsbilde, men uten å ha fått med ballen. Med litt lim ble bildet «forbedret».

Det absolutt objektive reportasjefotografiet fins ikke. Et fotografi er bare sant i den forstand at kameraets objektiv lydig avtegner på filmen det som befinner seg foran frontlinsen. Slik sett er fotografiet en rent avbildende, og vi kan si objektiv, reproduksjonsteknikk. Men fotografen velger fotograferingsvinkel og bildeutsnitt. Allerede her har fotografen truffet subjektive valg, som påvirker historien bildet forteller. Bildet kan manipulere oss dersom fotografen har valgt å utelate visse motivelementer eller inkludere andre. Tenk deg en dal med kraftlinjer. Fotografen kan finne et ståsted hvor kraftmastene ikke er synlige, eller bare utgjør en liten del av bildet. Bildet kan gi inntrykk av at kraftutbyggingen ikke har ødelagt naturen. Dersom fotografen fra et annet fotograferingsstandpunkt lar mastene dominere bildet fullstendig, skapes inntrykk av at utbyggingen har hatt stor innvirkning på miljøet. Begge fotografiene er «sanne» i den forstand at den fotografiske gjengivelsen av motivet isolert sett er umanipulert. Fortellingen er derimot styrt av hva fotografen ønsker å vektlegge, og blir et subjektivt partsinnlegg. Opplysningene vi får er ikke nødvendigvis feil, men vi får ikke vite alt. «Motpartens» argumenter mangler. Dersom fotografen i tillegg venter på det «riktige» lyset, at en fotturist kommer vandrende inn i motivet eller en mørk fugl krysser himmelen, kan fortellingen - og saksframstillingen - forsterkes ytterligere.

Fotografen har hittil påvirket innholdet i dette tenkte bildet uten å ha tydd til manipulative grep som f.eks. å arrangere motivsituasjonen. Fotografen kan instruere personen hvordan vedkommende skal stå og te seg i motivet (fuglen må nok fotografen pent vente på). Fotografen kan videre endre eller forsterke elementer i motivet ved bruk av fototekniske effekter, som f.eks. å benytte fargede filtre foran objektivet. Et annet eksempel er et såkalt polarisasjonsfilter, som vil fjerne reflekser, gjengi fargene mer mettet, mens himmelen blir dyp blå med vakre, hvite skyer. Som vi forstår har fotografen en rekke virkemidler til sin rådighet - og filmen er ikke engang fremkalt enda!

Da kan fotografen gjennom digital retusj legge inn fuglen som lot vente på seg. Vandreren som hadde grønn fjellanorakk, får pluselig en rød. Og kraftmasta som står der alene, blir lett til to.

Digital bildebehandling har uendelige muligheter. Bilder kan manipuleres så lett at særlig presse- og reportasjefotografene har måttet tenke nøye gjennom hva som skal være «lov» eller ikke. De nye mulighetene har paradoksalt nok ført til en strengere praksis enn før. Det er mye enklere å kopiere inn en fotball ved hjelp av en datamaskin enn med saks og lim, men ingen gjør det. For hvis juks med bilder blir vanlig, vil fotografiets troverdighet synke som et lodd.

Datamanipulasjon med bilder foregår på den måten at bildet først avleses av en skanner, en maskin som omgjør bildet til bitte, bitte små, firkantede bildepunkter. Hvert bildepunkt gis digitale verdier (en kombinasjon av ett-tall og nuller) som representerer farge og tonevalør. Dette digitale «ett-null-null-ett-ett-språket» kan datamaskinen forstå og behandle. Det digitale bildet endres ved hjelp av et dataprogram som sletter utvalgte bildepunkter og erstatter dem med andre. Grønt kan bli rødt, biler kan fjernes og kronprins Haakon får ny dame. Denne digitale «klipp-og-lim»-teknikken etterlater ingen spor.

Er det virkelig så enkelt? Ja og nei. En trenet fotograf vil kunne se at det er juks, men en vanlig leser er ofte sjanseløs. Se og Hør brakte for noen uker siden bildet som viser kronprins Haakon sammen med en vakker fotomodell som bladet påstår er kronprinsens nye venninne. De to skal ha møtt hverandre hos felles kjente.

Jeg vil påstå at de møtte hverandre i Photoshop. Det er navnet på det vanligste bildebehandlingsprogrammet. Bildet som Se og Hør trykket, er satt sammen av to forskjellige bilder. Kronprinsen er fotografert i dagslys utendørs. Fotomodellen er fotografert med blitz, sannsynligvis innendørs, med tendens til røde «blitzøyne». Begge bildene er først blitt skannet og deretter «lagt ut» på dataskjermen slik at de vises ved siden av hverandre. Bilderedigereren har «klippet» ut modellen med et markeringsverktøy i Photoshop som kalles magnetisk lasso, som automatisk markerer et utvalgt motivs konturer. Så har bilderedigereren lagt på det som kalles feather, det vil si at det skarpskårne utsnittet mykes opp så overgangen blir mindre synlig. Photoshop omgjør de digitale verdiene i bildepunktene som ligger tett inntil omrisset, slik at disse punktene fargemessig og tonalt glir over i hverandre.

Redigereren har så lagt den «utklipte» modellen i det som kalles et layer. Dette «laget» flyttes over til bildet av kronprinsen med et museklikk og noen tastetrykk, og den unge damen står plutselig tett inntil en smilende kronprins. Den siste finpussen skjedde sannsynligvis i et ekstra «adjustment layer», hvor litt skygge kan legges til eller viskes ut. Da bilderedigereren var fornøyd, klikket hun eller han på kommandoen merge layers, og alle lagene med de forskjellige motivelementene og finjusteringene ble kopiert sammen - og voila: Et «bildebevis».

Framtidas fototeknikk bringer manipulasjonsmulighetene enda nærmere. Det er bare et tidsspørsmål før hele fotograferingsprosessen er digital. Mange pressefotografer (og flere og flere amatørfotografer) bruker allerede heldigitale kameraer uten film. En elektronisk bildesensor registrerer motivet på et datakort. Bildene kan umiddelbart bearbeides i en datamaskin, kanskje allerede i kameraet når utviklingen har kommet litt lenger. Da kan Se og Hørs fotografer ta bilder av kjendiser på premierefest, og koble dem sammen med hvem som helst - mot valgfri bakgrunn i alle farger. Du verden, som vi gleder oss til julenummeret!