Boligskatt:

Fortellingen om boligpolitikken sprekker

I Norge har vi gjort skattesystemet raust for boligeierne, i håp om at flere skal eie. Men en ny studie sår tvil om effekten.

Kommentar

Når statistikken som viser tilstanden i boligmarkedet anno oktober tikker inn i dag klokka 11, vil den påfølgende nyhetsmeldingen endre fire av fem nordmenns forestilling om hvor rike de egentlig er. Å eie egen bolig har blitt normen, idealet og forpliktelsen i kongeriket Norge, og en større andel enn i de aller fleste vestlige land eier egen bolig her på berget. Noen vil til og med hevde at det er en del av Den norske modellen.

Derfor har det blitt et mål i norsk boligpolitikk at så mange som mulig skal eie egen bolig. Ikke minst når den presenteres i festtaler, avisinnlegg eller TV-debatter. Men de fagre ordene følges også av handling. Aller viktigst, og dyrest, er særbehandlingen av selveide boliger i skattesystemet.

Bor man i boligen man selv eier, slipper man unna å skatte på fordelen av boligen og gevinsten ved prisstigning. De aller fleste slipper også unna formuesskatten.

Samtidig nyter man godt av rentefradraget, som reduserer renteutgiftene ved å eie bolig med nesten en fjerdedel.

Det gjør det svært gunstig for alle med penger nok til å håndtere bankenes egenkapitalkrav å sette pengene sine i bolig.

Meningen er at disse fordelene skal få flere inn på boligmarkedet. Selv om fritaket i skattesystemet har kostnader for verdiskapning og arbeidsplasser, vurderes fordelene som større.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det grunn til å hoppe litt ekstra i stolen når en relativt fersk studie fra andre siden av Skagerak slår hull på forestillingen om at skattesystemet faktisk er et viktig bidrag til at folk eier egen bolig.

Sammen med Amalie Jensen ved Universitetet i København og Jonathan Gruber ved MIT har den danske Princeton-professoren Henrik Kleven undersøkt effekten av den danske skattereformen i 1987, som medførte store endringer i rentefradraget. Ifølge forfatterne er dette den første omfattende langtidsstudien av hvordan skattesystemet påvirker folks boligavgjørelser.

Før reformen var størrelsen på rentefradraget differensiert etter inntekt, slik at de med høyest inntekt fikk trekke fra en større andel av renteutgiftene på skatten.

I forbindelse med skattereformen ble dette omgjort, slik at alle måtte forholde seg til den samme satsen.

Dette førte til en økning i renteutgiftene etter skatt på 81 prosent for gruppen med høyest inntekt, mens de med lavest inntekt fikk utgiftene redusert med åtte prosent. Gruppen imellom måtte tåle en økning på 29 prosent.

Ved hjelp av detaljert informasjon om danskenes inntekt, skatteregning og boligeierskap, har forfatterne kunnet sammenlikne utviklingen i boligeierskap, boligstørrelse, boligverdi og gjeldsopptak for de tre inntektsgruppene før og etter reformen, og slik regne seg fram til effektene endringen i skattesystemet fikk.

De finner er at selv om de følger personene over tid, så har ikke skattesystemet noe å si for om danskene velger å leie eller eie boligen de bor i.

Det de derimot ser er en betydelig effekt av skattereformen på hvilke boliger folk kjøper. Både størrelsen og verdien av boligene påvirkes negativt for dem som opplevde en innstramming av rentefradraget, relativt til dem som opplevde en svakere innstramming og et rausere rentefradrag.

Altså får ikke rentefradrag og andre boligrelaterte skatteinnretninger oss til å kjøpe bolig om vi leier, men når vi først kjøper bolig, kjøper vi større og dyrere boliger. Og ifølge studien: Tar opp større lån.

Da Norges Bank i går la fram rapporten Finansiell stabilitet 2017, var overskriften «Høy gjeld gjør det finansielle systemet sårbart»

Selv om det sår tvil om effekten av boligpolitikken som føres, er resultatene av studien først og fremst en god nyhet. Hvis det å justere boligeiernes skattefordeler ikke gir utslag i hvor mange som får muligheten til å eie egen bolig, gir det politikerne større handlingsrom til å prioritere annerledes.

Og det handlingsrommet kommer godt med. Vi står overfor trangere tid, med strammere budsjettrammer og viktige oppgaver som skal løses. Ikke minst har sysselsettingsandelen falt og falt. Det er liten tvil om at skattelettelser på arbeidsinntekt, ikke minst målrettede tiltak som jobbskattefradrag, vil motvirke denne utviklingen.

Dessverre er det foreløpig lite som tilsier at politikerne er klar for å snu i spørsmålet om boligeiernes skattefordeler. Det er synd. Men skulle de vurdere å ombestemme seg, har de fått servert enda en grunn fra våre naboer i sør.