FORTSETTELSE FØLGER? Får det norske filmsuksessen en oppfølger, en sesong 2? Widvey og filmmeldingen kunne definitivt hjulpet til mer.Illustrasjon: Finn Graff
FORTSETTELSE FØLGER? Får det norske filmsuksessen en oppfølger, en sesong 2? Widvey og filmmeldingen kunne definitivt hjulpet til mer.Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Fortellingen om Norge

Den norske filmsuksessen kan risikere å bli stående igjen som et blaff, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Da Joachim Triers «Louder Than Bombs» var med i hovedkonkurransen under Cannes-festivalen denne måneden, var det 36 år siden forrige gang en norsk film deltok på samme nivå.

Filmmeldingen som kulturminister Thorhild Widvey la fram i går ettermiddag bør ha som ambisjon å forhindre at det blir like lenge til neste gang. Og det er rikelig med problemer å ta tak i.

Men først: la oss snakke litt om det som har gått bra. Sett under ett har norsk filmbransje hatt en oppsiktsvekkende god utvikling. Vi begynner å kjenne historien nå: flere norske regissører etablerer karrierer i utlandet, skuespillere det samme, vi deltar i - og vinner - konkurranser i internasjonale filmfestivaler. Til og med de tidligere så gudsjammerlige norske tv-seriene begynner å vise kreative klør - slik at forgjengerne nærmest framstår som øveoppgaver. Profesjonaliteten har økt, og det synes.

Hva nå? Når dvd-salget og inntektene der ifra er borte, når strømmingen overtar og filmproduksjon som alt annet er billigere i utlandet? Hva blir igjen av momentet til den norske filmsuksessen? For å bruke en relevant metafor: Får vi en sesong 2?

Det kan være liten tvil om at mye av suksessen de siste åra skyldes den solide økningen i offentlige støtteordninger. Men utviklingen har også vært drevet av en til dels halsbrekkende og idealistisk (og optimistisk) entreprenørånd. Det siste dokumenterer filmmeldingen godt, basert på tall fra ferske undersøkelser. Spillefilmprodusenter har lav lønnsomhet, halvparten av selskapene går med underskudd. Dokumentarfilmprodusenter går stort sett i null. Tv-produsentene har mer solid økonomi, men der er også bransjen mer «konsolidert» - det vil si at det er flere sterke, dominerende aktører som tjener penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nettopp dette siste - tjene penger - er Widvey og filmmeldingen særlig opptatt av. Og det er for så vidt ikke dumt. Regjeringen legger derfor opp til en filmpolitikk som skal «konsolidere» andre deler av bransjen også, spesielt filmprodusenter.

Det ønsker de at to grunner: For at selskapene skal kunne reinvestere kapital i nye prosjekter, og for at de skal ha en såpass sterk posisjon at de er i stand til å utvikle strategier og forretningsmodeller for å møte en digital framtid. For å være store og profesjonelle nok til for eksempel å kunne forhandle med internasjonale strømmeselskaper.

Det siste haster i overkant mye. Produksjonsselskapene tjente gode penger på dvd-salget, men de opplever ikke at de nye, digitale salgskanalene gir tilsvarende tilbake. «Dette er trolig en viktig årsak til at nye norske filmer i liten grad tilbys på de abonnementsbaserte strømmetjenestene», står det i meldingen. Det er et illevarslende tegn: Norsk film er ikke tilgjengelig der publikum er. Hvorfor? Fordi systemene legger opp til at det ikke lønner seg.

Filmmeldingens svar på dette er å gjøre støtteordningene «plattformnøytrale», uten å gå mer i detaljer om det - annet enn at det er Norsk filminstitutt (NFI) som skal utarbeide nye støtteordninger. Dessuten vil de gi store selskaper med gode resultater å vise til fordeler i søkeprosesser. En såkalt «fast track», eller køsniker-ordning, for å bidra til å utvikle sterke enkeltselskaper.

Widvey og filmmeldingen kunne definitivt hjulpet til mer. For eksempel ved å gå inn for at en viss andel av salgsinntektene til strømme- og abonnementstjenester går tilbake til filmpolitiske tiltak. Det har vært vanlig i forbindelse med dvd-salg i Norge og internasjonalt, og i flere andre land er en slik strømmeavgift nå på plass eller på trappene. Widvey vil bare følge opp saken, og ser helst at bransjen fikser dette sjøl. Hvorfor kan ikke hun ta grep?

Et merkelig fenomen i norsk filmbransje er neglisjeringen av infrastrukturen. Mens norske produksjoner, og Hollywood-produksjoner, flytter til velsmurte og dyktige filmstudioer i Budapest, står Filmparken på Jar til nedfalls. Den skal selges, men hva skjer da? Norsk filmbransje trenger fasiliteter. Det å reise til Øst-Europa på filminnspilling er nå trolig ikke bare billigere - men bedre rent teknisk og logistikkmessig.

En ny incentivordning, eller en «eventuell incentivordning» som den omtales som i filmmeldingen, vil Widvey ha på plass med virkning allerede fra neste år.

Det haster altså veldig, eventuelt. Det vil i så fall gi norske og internasjonale produsenter samme økonomiske fordeler i Norge som svært mange andre europeiske land: 20- 25 prosent refusjon av alle utgifter under innspillingen.

Det er altså ikke så rent lite som må på plass for at filmbransjen skal kunne stille godt rustet for framtida. Større økonomiske muskler, digital posisjon, moderne produksjonsforhold.

Da er det bare talentet igjen. Og det har vi vist at det finnes nok av, også her i landet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook