Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Fortellingen om Russland

Det store spørsmålet i Russland i 2018 er eierskapet til fortellingen om landet. Vil noen klare å forstyrre det putinske selvbildet, spør Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Nyttårstalen til Vladimir Putin var uvanlig innholdsløs sist søndag, rett før midnatt. Innholdet var bokstavlig talt ikke noe mer enn «god jul, og godt nyttår», før klokkene i Kreml kimte, champagnekorkene smalt, og den mektige russiske nasjonalsangen ble kringkastet til de tusen hjem. Det var ingen visjoner, annet enn noen ord om betydningen av familien i Putins tale. Det var som om kraften i det putinske prosjektet var borte.

Den store begivenheten i Russland i 2018 er presidentvalget i mars. Det er ingen spenning knyttet til utfallet, for Putin vil vinne, etter alt å dømme med god margin. Fortsatt har han tillit fra rundt 80 prosent av velgerne. Det spenningen knytter seg til er valgets legitimitet, om Kreml klarer å mobilisere velgere til å gå til stemmeurnene i et valg som alle vet likevel er avgjort på forhånd. Kort sagt så dreier det seg om Kreml klarer å få gjennom til velgerne sin fortelling om Russland, fortellingen der «alt går så meget bedre», som Kåre Willoch formulerte det i sine glansdager.

Selv om Russlands fremste opposisjonelle, korrupsjonsjegeren og bloggeren Aleksej Navalny, er utestengt fra å stille i valget på grunn av en dom for økonomisk utroskap, en dom som han selv og menneskerettighetsorganisasjoner sier er politisk motivert, er han ikke politisk død. Onsdag anket han beslutningen om å stenge ham ute fra valget, og med stikk etter stikk vil han fortsette å holde seg synlig for sine millioner av følgere i sosiale medier. Hans fremste våpen nå er oppfordringen om å ikke stemme i valget i mars. Han vil delegitimere valget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det verste Navalny kan gjøre er å stjele oppmerksomheten i det ritualet en valgkamp i Putins tid er. Han kan gjøre det med å publisere flere videoer om korrupsjonen og den vanvittige rikdommen blant Putins nærmeste. Eller han kan gjøre det ved at han simpelthen blir fengslet på grunn av sine oppfordringer til å demonstrere, slik han har blitt mange ganger tidligere. Som fengslet er det Navalny som kan bli storyen, ikke Putin og hans historie om Russlands mange framganger.

Kremls problem er at de har lite nytt å bringe til torgs. Det er ingen nyhet at det styres med økonomisk relativt trygg, og ideologisk streng hånd. Stabiliteten i Putins tid er en velsignelse i forhold til de turbulente 1990-åra. Men det begynner å bli lenge siden. Velgere under 30 husker knapt noen annen leder enn Putin, som har styrt siden nyttårsaften 1999. Og krigseventyrene i Ukraina og Syria er ikke lenger noe som beveger eller mobiliserer velgere. Det lukter stagnasjon av Putins Russland, påpeker flere kommentatorer, litt som under Leonid Bresjnev på 1970- og 80-tallet, hvisker de. Vel vitende om at det de i så fall beskriver eller hvisker om, er et regime foran undergangen.

Når Putin er valgt for seks nye år i mars, vil han ha styrt Russland i mer enn 24 år ved neste valg i 2024. Han vil være 71 år, og kanskje er det på tide å gå av? En ting er at pensjonsalderen for menn i Russland er 60 år. En annen ting er at det må en lovendring til, eller en ordning bort fra presidentstyre, hvis Putin skal fortsette å regjere etter 2024. Men vil han det? Ekspertene strides, men de fleste synes å mene at etter valget i mars går Putin inn i sin siste periode. Og hva betyr det?

Det kan bety at Putin vil være mer eller mindre handlingslammet fordi all politisk energi vil gå til at fraksjonene i den tross alt ganske store putinske koalisjonen vil posisjonere seg. Det vil være maktpåliggende for alle fraksjoner at den neste lederen er en av deres. De som ikke vinner står i fare for å bli UTRENSKET, som det ganske treffende heter i den tross alt ganske brutale russiske politiske historien. Ikke at de som ikke vinner vil miste livet, som under Stalin og mange av tsarene, men de kan miste makt, og dermed tilgang til den store pengebingen mange av Putins nærmeste har hatt tilgang til. Derfor kan de neste seks åra mest av alt komme til å handle om arvestrid. Og det er ikke alltid et vakkert skue.

Da blir underholdningselementet i årets valgkamp, Ksenia Sobtsjaks (36) kandidatur, underordnet. Hun er den eneste som kan skape små bølger under den putinske orden. At hun har kjent Putin hele sitt liv, og at hun har måttet dementere at han er hennes gudfar, gjør henne ikke til hans puddel. Hun har et systemkritisk program, og hun mishandles brutalt verbalt på russisk statlig TV. Men noen reell utfordrer er hun ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook