Fortellingens kunst

Intelligente tekster som jeg likevel ikke helt lar meg overbevise om at kvalifiserer til bokutgivelse.

BOK: Nikolaj Frobenius er både smart, kunnskapsrik og velskrivende, og har dessuten nå så mange romaner bak seg at det ikke er unaturlig å sende ut en artikkelsamling. Tekstene i «Herlige nederlag» er, i den kortlivede sammenhengen de fleste av dem opprinnelig hørte hjemme i, stort sett både gode og interessante. Likevel blir følelsen av at tre år er gått siden den ganske sikkert travle filmkonsulenten Frobenius har utgitt noe (den glimrende romanen «Teori og praksis»), og at Gyldendal derfor mener det er om å gjøre å holde forfatternavnet hans varmt, stadig mer påtrengende ettersom man vender sidene. Boka består av 20 tekster fra de ni siste åra. Tre av dem er tidligere utrykt, to er gamle foredrag, fem er hentet fra litteraturtidsskriftet Vinduet, der Frobenius en periode var redaktør. Resten er i all hovedsak enten forord eller avisartikler, flere av dem opprinnelig trykt i Dagbladet. Jeg lurer på hvor mye mer forlag og forfatter har hatt å velge i.

Fortelling

De første 100 sidene handler først og fremst om litteratur, de siste 100 sidene først og fremst om film. Men som Frobenius gjør rede for i forordet, handler «Herlige nederlag» primært om det som forener litteraturen og filmen, nemlig fortellingen, som forfatteren også knytter til en idé om makt: «Fortellingens perspektiv er ikke bare en etisk overveielse, det er også en form for verdensdefinisjon. Hver gang vi velger et perspektiv, bestemmer vi hva vi vil se av verden».

Rett før skriver Frobenius at «For meg er de viktigste fortellingene de som viser oss at de er nettopp det, og som forteller oss noe om det å fortelle». Tanken kan likne Jonny Halbergs ønske, slik han framsetter det i «All verdens ulykker», om en mer selvrefleksiv roman.

Flere av tekstene i «Herlige nederlag» tematiserer da også det Frobenius kaller «Fantastiske dokumentarer» eller «Strålende kjøtere», bøker eller filmer «… som insisterer på å være både dokumentariske og fiktive». En av de mest interessante artiklene i boka går ikke bare tema-, men også formmessig, inn i dette landskapet: Den forteller om den hissige mottakelsen av Frobenius’ selvbiografiske roman «Teori og praksis», ei bok som problematiserer nettopp forholdet mellom virkelighet og fiksjon.

Med er også en interessant betraktning over Ibsen, «En folkefiende» og klisjeene som omgir den store dikteren og stykkene hans. For øvrig skriver Frobenius om forfattere av en mørk type han har tematisert også tidligere i forfatterskapet sitt: de Sade, von Sacher-Masoch og Celine.

Detaljer

Boka inneholder to lange intervjuer – med Orhan Pamuk og manusforfatteren Mogens Rukov. Begge er interessante, selv om særlig Pamuk-intervjuet etter hvert fortaper seg i detaljer som gjør at stort sett bare de som har lest bøkene det snakkes om vil ha særlig utbytte av det. Det er lett å tenke at Frobenius har gått i den klassiske nervøsitetsfella: Man vil ikke framstå som dum og uforberedt, og ender med å stille for vanskelige og detaljerte spørsmål.