Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fortellinger om forgjengelighet

Original og sikker skrivekunst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Dag Skogheims stil er original uten at det er noe spektakulært ved den. Tvert imot kan tonen virke saklig doserende, som om det er fakta som berettes. Men historiene Skogheim forteller er langt fra tørre og nøkterne. De er selsomme og besnærende eventyr om legemlige skrøpeligheter og sjelelig styrke, om forgjengelighet og fortellingenes plass i menneskenes liv.

Livets gang

Skikkelsen alt kretser om er Peter Lundahl. Han vokste opp med to bemerkelsesverdige kvinner og en vansiret onkel, i et bindingsverkshus ved havet. Denne oppveksten går igjen i alle de syv fortellingene om ham, og hver fortelling gir nyanser til kjernehistorien om disse folkenes dramatiske liv. Men Peters videre livsløp varierer sterkt. I én fortelling er han dødsrytter på tivoli, i en annen musikkhandler og i en tredje munk. Som han selv sier: «En banal sak kan bli avgjørende for hele ditt liv.» Ulike kvinner og menn forteller historiene om Peter Lundahl. I én er imidlertid Peter selv fortelleren. Her er han en 93 år gammel forhenværende lærer som fremdeles bor i huset der han hadde sin eneste romanse. Denne fortellingen er mer malerisk i uttrykket, men fri for overdreven patos: «Fra tidlig vår klatrer kaprifolen lystig og sterk langs hele husfasaden, stikker grenene innunder de morkne veggbordene der det meste av svenskrød maling for lengst er flasset av. Vi har langsomt og uten sjenanse forfalt gjennom de tretti siste åra, huset og jeg. Det er et villet forfall.» Stedet og hjemmet har en sentral plass i disse fortellingene.

Stort spenn

For verket «Sanatorieliv: Fra tuberkulosens kulturhistorie» fra 2001 fikk Skogheim flere priser. I årets bok er nettopp fortellingen om en ungjentes tilværelse på et tuberkulosehjem en av de beste. Den forteller vakkert om bevissthetsmøter og verdien av fortellinger, og har flere uforglemmelige bilder. Fortellingen formidler også provoserende kunnskap om maktdemonstrasjon og likegyldighet for disse glemte menneskene som var i «statens varetekt». En historisk og kulturell bevissthet og kunnskap preger alle fortellingene. Her er litt å lære. Ikke bare om legemlig skralhet og livsudugelighet, men om alt fra musikk til gamle skikker og menneskelig forfengelighet og forgjengelighet. Særlig det å være den siste i rekken opptar skikkelsene i fortellingene. Med den siste forsvinner også historiene: «Kanskje er jeg den eneste gjenlevende i dag som erindrer noen personer og navn, og kanskje er det med erindringen som det en gang var med byer, at de bare eksisterte så lenge noen mintes dem», tenker en av dem. «Sju mann» er en rikholdig bok på mange vis, med gode og særegne historier.

Hele Norges coronakart