Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

førti, feit og ferdig

Morten Abels karriere kan fort ende på en oljeplattform i Nordsjøen.

JEG TRENGER

en pause.Morten Abel, 42 år, vrir seg på krakken. I den ene hånda har han to japanske spisepinner, i den andre har han et glass hvitvin. Og han vil gjerne ha litt sake også, hvis det er mulig. Det er kveld, det er mørkt og ute laver snøen ned. Inne er det varmt og det serveres sushi på bordene. På Oslos beste vestkant kan klientellet minne litt om typene i Henrik Langelands bok «Wonderboy», synes Abel. Han holder på å lese boka nå. Det er mulig han kommer til å lese den ferdig allerede i kveld, hvis han ikke skal på konserten på Garage han har fått anbefalt. Men det går nok mot en tidlig kveld, i suiten på Grand Hotell, der han alltid bor når han er i hovedstaden. For han er litt trøtt, og i morgen skal han øve.

-  JEG HAR

jobbet helt sinnssykt mye i det siste, sier han, og legger pinnene fra seg på tallerkenen.

-  Nå må jeg ta en pause.

-  Hvor lenge da?

-  Det blir nok i to år. Minst.

Han kikker opp.

-  Jeg har nesten ikke hatt tid til å puste, jeg har ikke hatt tid til å tenke meg om. Nå trenger jeg tid til å reflektere over hva jeg gjør, hvem jeg er, hvem jeg selger meg som, hva jeg presenterer meg som, hvordan jeg skal se ut, ja, hvordan musikken min skal lyde. Det har vært så mye, jeg har stått så midt oppe i det. Jeg har måttet prestere hver dag. Nå jeg bare ta fri.

Han lener seg bakover, stryker seg over magen.

-  Og så må jeg ta av noen kilo.

23 ÅR

etter debuten med Mods, ti år etter oppløsningen av September When, og snart åtte år etter starten på sin egen solokarriere (og da har vi hoppet over Peltz), kan Morten Abel se seg selv i speilet og tenke at der, der står popstjerna som riktignok ikke har lykkes i utlandet slik han hadde håpet, men som til gjengjeld har lykkes bedre enn de fleste her hjemme.

Han har slått seg til ro i Stavanger med samboer og barn. Vikene i panna er kanskje litt større, og joggeturene rundt Stokkavannet går litt saktere enn før, men det likevel er ingen utslått mann som sitter her og oppsummerer sin karriere.

-  Altså, sier han.

-  Jeg gir jo aldri opp, jeg gjør ikke det. Men jeg ser ikke på det med utlandet som en realitet lenger. Det ligger ikke i mine drømmer eller planer lenger, sier han.

-  På en måte har jeg likevel oppnådd det jeg hadde som mål. Hvis du ser bort fra det rent musikalske, fra det kunstneriske, så har jeg det jo ganske bra. Jeg har godt humør. Jeg har gode venner. Ja, jeg har på mange måter alt det som jeg drømte om da jeg var 20. Derfor må jeg sette meg noen andre mål. Jeg trenger noen nye utfordringer hvor jeg kan bruke like mye energi og like mye intensitet og like mye kraft som jeg har brukt på musikken.

-  Hva skal du gjøre?

-  Jeg vet ikke helt, sier han.

-  Kanskje jeg skal finne meg en eller annen jobb.

HAN FORTELLER

om en kamerat han har, fra Jæren, en som Abel i sin tid hadde planer om å okkupere et hus sammen med i Oslo. Men det er en annen historie. Det som er viktig her, er at denne kameraten jobber i «oljå», i Nordsjøen, på en plattform. Det betyr lange perioder med fri.

-  Og så gjør han masse sånne forskjellige prosjekter når han er på land. Det livet høres enormt behagelig ut. Rett ut i Nordsjøen, ta med seg en stabel med bøker, jobbe med et eller annet, så kommer du hjem og der venter tre uker med fri.

-  Hva skal du bruke fritida til?

-  Jeg har noen planer, men jeg orker ikke å utbasunere alt nå. Det er jo ikke alt det kommer til å bli noe av. Men jeg har lyst til å jobbe mer med film. Og så skal jeg selvfølgelig skrive mer musikk. Og så ... og så skal jeg altså ta av meg noen kilo.

Før, sier han, før kunne han spise så mye han ville uten å legge på seg.

Han tar en slurk av hvitvinen. Han har en bekymret mine.

-  Jeg spiser nok litt for mye, sier han.

-  Og så er er det jo så utrolig godt med øl! Jeg er veldig glad i Guiness og sånne mørke øltyper. Men hovedproblemet er jo likevel at jeg ikke bruker kroppen noe særlig. Det går bra når jeg er på turné, da får jeg litt trening på scenen. Men hjemme ...

-  Pleier ikke du å jogge en del?

-  Joda, jeg jogger hver tredje dag. Jeg prøver i hvert fall. Men resten av tida sitter jeg jo i bilen, eller så ... det er jo ikke sånn kroppen skal brukes. Kroppen skal brukes hele tida, og så skal forbrenninga gå av seg selv. De siste gangene har jeg vel brukt 42-43 minutter rundt Stokkavannet. Det er 8,3 kilometer, og burde gå på under 40 minutter.

-  Men, sier han.

-  Sammenlignet med mange andre på min alder, er jeg jo i veldig god form. Det er ikke så mange i min omgangskrets som kan løpe en mil i strekk. Jeg mener, jeg røyker ikke, og ... ja, jeg har jo en sunn sjel i et sunt legeme.

DET ER NÅ

vi spør ham om det alle lurer på. Om hans merkelige opptredener på tv. Om avlysninger. Om setninger som ikke gir mening. Ja, om dopmisbruk.

-  Er det noe i alle disse ryktene?

-  Det er bullshit, sier han.

-  Det er oppspinn. Bare oppspinn.

-  Hvordan håndterer du ryktene?

-  Jeg gir vel egentlig litt faen. Jeg er jo ganske ofte i mediene. Kanskje mye oftere enn hva jeg selv synes er bra for meg, for min karriere - og kanskje til og med også for de som leser det. Jeg prøver av og til å spille litt på lag med mediene, som igjen tillater seg å skrive enormt mye bullshit, sier popstjerna og tar en pause.

Han gliser.

-  Det er jo litt humor sg.

-  Det holder jo spenningen oppe.

DEN STØRSTE FORSKJELLEN

på Morten Abel før og nå, mener han selv, er at dagens utgave er mye klokere. Det er det som er fint med å bli litt eldre, sier han.

-  Det er det som bærer meg framover. Det er der jeg henter selvtilliten min. Jeg føler meg rett og slett veldig klok.

-  På hvilken måte?

-  Jeg leser systemet. Jeg leser menneskene. Jeg føler at jeg får ting med meg, i litteratur, i film, i musikk - og i politikk. Og det er det slett ikke alle som gjør. Har du tenkt på det? At politikk egentlig er overflødig? spør han.

-  Nei ...

-  Det er jo noe rart med, for eksempel, trailersjåfører i Nord-Norge som stemmer Frp. De skjønner seg jo tydeligvis ikke på politikk, rett og slett. De skjønner ikke konsekvensene.

-  Så derfor mener du at politikk er overflødig?

-  Jeg mener at et samfunn, eller et land, eller en jordklode for den saks skyld, bare kan styres på én måte. Løsningen er den sosialdemokratiske modellen. Det er bare den som fungerer. Enhver person som har orden på sine verdier, som ikke er ekstremt egoistisk, vil si det samme som meg. Det er i grunnen bare snakk om at de som har mye, de som har nok kapasitet, de har et ansvar for de som faller utenfor. Vi trenger ingen politisk regnbue fra rødt til blått. Vi trenger bare rødt. Vi trenger ikke politikk.

DET ER IKKE DET

at Morten Abel går så mye ut, men det hender jo, og da går det som regel greit. Folk er jo stort sett hyggelige. Men det bor altså en fyr i nabolaget i Stavanger som har begynt å gå ham på nervene. Han har vært Morten Abel-fan helt siden han var en liten gutt. Abel selv kaller ham konsekvent for «the cat». Han heter Thomas Dybdahl.

En ting er at han er blitt en konkurrent i platebutikkene. En annen ting, og dette er mye verre, er at han har kjøpt seg en gammel svart Mercedes. Av og til kjører han forbi huset til Morten Abel.

-  Jeg hadde en sånn bil, en jævelig fet «Beirut-drosje», en 71-modell. Jeg hadde den sikkert i 10 år. Jeg brukte masse, masse penger på den. «Du må slutte, Morten, du må slutte å bruke penger på den gamle driden!», sa de alltid på verkstedet. En dag gikk det ikke mer, jeg måtte bare gi opp. Jeg tråkket gjennom gulvet på den. Motoren var sikkert skiftet tre ganger. Det var et lappeteppe av en bil, sier Abel.

Han hever stemmen litt nå.

-  Og så tror du ikke han kommer en dag, kjekkasen, the cat. Tror du ikke han har vært og kjøpt seg helt lik bil! En strøken Mercedes. Helt lik! Herregud. Jeg må jo toppe det der. Jeg må kjøpe en bil som er hakket vassere.

Han smiler.

-  Og så skal jeg lage noen plater som er så mye, mye bedre enn hans.

VIKTIG BESKJED: I desember skal popkongen Morten Abel være på turné sammen med popprinsessene Bertine Zetlitz og Lene Marlin. - Vi har ikke diskutert det. Men det er jo klart, jeg skal selvfølgelig alltid spille sist.
OM FØR OG NÅ: - September When? Vi var en fantastisk gjeng. Men jeg vil ikke si at jeg savner det. Jeg opplever det samme samholdet nå - bare med andre folk, sier Morten Abel. Her øver han med bandet sitt i Oslo.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media