Førtiårskrisa slippes løs i «Blåblåmandag»

Det vekker konkurranseinstinktet hos Karl Georg Byrkje.

BEVISMATERIALE: På Karl Georg Byrkjes minnepinne ligger bilder som kan få ham opp og fram. Han må bare finne ut hvordan. Illustrasjon: Pål Dybwik.
BEVISMATERIALE: På Karl Georg Byrkjes minnepinne ligger bilder som kan få ham opp og fram. Han må bare finne ut hvordan. Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

4. Sonderinger til alle sider

Kapittelet der førtiårskrisen slår inn for fullt og Karl Georg Byrkje går fra å være en svikefull Venstre-mann til å bli et konkurransemenneske.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.

Hvis Marie Bech virkelig skulle bli kulturminister, ville oppdrag til Grenlandsforskning bli hennes måte å hilse hjem på. Broene var ferdig bygget, til og med fiskeplasser med rekkverk og utkikkspunkt for rullestolbrukere ved foten av dem. Europaveien var sikret. Helsevesenet hang og slang, men der avventet man nasjonale, overordnede planer. Skulle hun hilse hjem og fikk lov til gi en liten startgave, var dette med kunnskapsbedrifter i distriktene en måte å gjøre det på.

Hvis ikke visste Karl Georg Byrkje om noe som kunne myke henne litt opp.

Bildene lå på en minnepinne i kulturforskerens veske. Marie Bech skulle gi Karl Georg Byrkje så mange og betydningsfulle oppdrag at han kunne bli seniorforsker nokså raskt. En ting er jobben du gjør med det beste av samvittighet, tro og innsats. En helt annen ting i det halvprivate arbeidslivet, som lener seg tungt på offentlige oppdrag, er hva du klarer å dra inn i business. Instituttledere og styrer legger merke til slik, både hvem som bestyrer vinlotteriet fredagen med stor lyst og hvem som bidrar til bunnlinje. Dette er ofte ikke de samme arbeidstagerne. Karl Georg Byrkje ble bare sur av vinlotteri. Karl Georg Byrkje kjente i stedet en merkelig lyst til å klatre i systemet, til å bli den typen som alle forventet skulle lede møter, holde festtaler, skaffe nye kunder og sørger for at den vesle bedriften hadde ryggen dekket. Da han syklet ned Rådyrveien og kjørte sikksakk gjennom det gamle industriområdet, hadde han kontakt med sin indre Venstre-mann. Han fikk lyst til å rive terrengsykkelen opp på bakhjulet, steile og brøle av fryd, men var ikke sikker på om han husket hvordan.

--

Hverdagen er kommet, sa Erna på radioen han hadde i lomma. Kakestykker var spist på partikontorene. Nå skulle det sonderes. Nå skulle de brette opp alt de hadde og trå til med resten: Ermer, godvilje og intensjoner. Da Karl Georg kom inn i fellesrommet på Grenlandsforskning, var en kaffekanne på vei rundt. Ingen kake.

«Vi må se på newbees og new biz», sa instituttlederen, med en tydelig forskjell i uttalen på disse to. Karl Georg Byrkje hadde vært her i åtte år og visste hva som kom. Han kikket på Gitte, forskeren som var på en slags kulturutvekslingsavtale fra Institutt for Fremtidsforskning i København. Hun noterte så brystene ristet. År med stortingsvalg, er gode år for kulturforskere. Etterpå er alt tomt og hverdag. Det er ikke engang kake.

--

Først hadde de sitt svare strev med å finne gode effekter av kulturløftet. Mesteparten av pengene hadde gått rett i bygg som ennå ikke kunne vise til noe skikkelig første driftsår, og Statistisk Sentralbyrå klinket til med en kulturbrukundersøkelse som var bare sorgen like etter syttende mai. Enger-utvalget hadde vært en strålende inntektskilde for Grenlandsforskning i to år, men nå var arbeidet over. Høyre hadde brukt Grenlandsforskning en del denne forsommeren, men kunne ikke forhindre at bokloven ble banket gjennom Stortinget i ekspressfart. Et nøye regissert løp hadde kommet i mål, og Høyre satt nå med svarteperkortet. De kunne reversere lovarbeidet og avlyse hele skiten — eller la være. Bokloven gjorde vondt så mange steder i et høyrehjerte, både når det gjaldt grunnleggende frihet til egen virksomhet og forhandling og konkurranseloven. Høyre ville nok holde spørsmålet varmt og var åpne for å herje litt med den nye opposisjonen, men kultur var kultur. Både samferdsel, oljefond, asylanter og romfolk kom foran.

«Nå kan det bli tynt med new biz de neste ukene og månedene. Det tar tid å konstituere seg og 100 dager før en ny statsråd tør endre noe, sette i gang noe eller flytte på en eneste binders. I mellomtiden», sa instituttlederen og kikket på Karl Georg, «har Kjøpesenterforeningen kommet med noe som kan bli et oppdrag.»

Karl Georg prøvde å gjemme seg, men han hadde vært borte i går uten gyldig grunn og kommet for sent til fellesmøtet denne onsdagen.

«Oppdraget går ut på å se om kultur i kjøpesenter har noe for seg. En kjede har hatt markedsdager med artister, andre har senter med bibliotek og galleri. Ja, dere skjønner hva det går i. Jeg har notert en foreløpig tittel her Kultur i kjøpesenter. Merverdi eller meningsløst? Noen? Karl Georg?»
«Kan jeg bli med?» spurte Gitte.
«Ja, dere kan pusle med dette noen uker. Husk skikkelig arbeide. Dette er en ny kunde. Her er det mer å hente. Kjøpesentrene trenger å legitimere at folk må kjøre så mye bil for å bruke dem. Kultur er nøkkelen. Hvem blir ny kulturminister, forresten?»
Karl Georg skvatt til.
«Olemic Thommessen», sa Gerd.
«Olemic. Noen flere som tror på ham?»
Tre hender opp.
«Du har ikke sagt noe, Karl Georg?»
«Maria Bech, kanskje», sa han så lett han kunne. Flere humret.
«Du får en magnumflaske champagne om det er riktig», sa lederen.

--

I kveldinga var det fortsatt varmt. Annemerete var ikke hjemme. Hun hadde ikke flyttet mange gjenstander ennå. Karl Georg kledde av seg foran speilet i gangen, så det han så og gikk bestemt til sportsboden i bare boxeren. Han løftet joggeskoene ned fra hylla og klasket dem sammen så jord fra i fjor drysset ut over hellene. 94 kilo på 185 centimeter hadde gått noen år til, men han ville starte nå. Brå start pleide ofte bli brå stopp, men 90 kilo før jul, sa han til seg selv. Fire kilo på tre måneder. Det måtte han klare. Han kjørte til Skiplassen, parkerte og la nøkkelen på venstre framdekk, slik hans far alltid hadde gjort, slik hele bygda gjorde hvis de skulle på fjellet. Alle visste det. Ingen biler ble borte.

Noen løftet Koss-øreklokkene fra hodet hans.
«Å faen», sa han.
«Hei», sa Marie, kledd i svarte tights, trang svart overdel og med en gul refleksvest som skjulte alt han visste var der.
«Lenge siden. Hvordan går det med deg og Annemerete?»
«Jo. Og du? Noe spennende?»
«Samme gamle. Reiser en del med utstillinger. Må lære dem opp, det er ikke bare å parkere en varebil med kunst utenfor dørene»
«Politikken, da?» sa Karl Georg.
«Jo takk, du fikk vel med deg at det var valg?»
«Gratulerer», sa han.
«Det kom ikke akkurat fra hjertet?»
«Joda. Jeg står nok ikke så langt fra. Hva skal du bli statsråd for?»
«I et departement som sørger for at det blir laget litt mer snasne refleksvester. Men jeg må komme meg hjem», sa hun.

Karl Georg så henne jogge mot en sølvfarget Golf. Var det virkelig en statsrådrumpe han så der? I så fall var det en statsrådrumpe som en gang for alle avkreftet at høyredamer ikke tar den i toeren, men han tenkte det må ha klikka for Kjellen i Kultur.

Han tok runden svært sakte, og etter tre 150-meters intervaller der han presset ned tiden med to-tre sekunder hver gang, smalt det. Han presset hardere. Hele sitt liv hadde han jobbet alminnelig hardt, elsket alminnelig hardt, vært alminnelig trofast overfor både andre og seg selv, tjent alminnelig godt, kjørt alminnelige biler, men han hadde aldri kjent eksplosjonen i vilje, lyst og kraft i trening. Karl Georg Byrkje tok sju intervaller til og regnet ut en differanse på nesten åtte sekunder mellom første og siste. Under en høyredominert regjerings aller første dager hadde han gått fra å være en svikefull Venstre-mann til å bli et konkurransemenneske.

5. kapittel publiseres på Dagbladet.no mandag.

FORFATTER: Vidar Kvalshaug.
FORFATTER: Vidar Kvalshaug. Vis mer