Førtiårskrisa

Mye Justin Timberlake, lite «Wild Boys».

CD: Det fantes omtrent ikke hottere mannlige popstjerner enn John Taylor og Simon LeBon på første halvdel av 1980-tallet. På Duran Durans nye utgivelse, den første siden gitarist Andy Taylor sa takk og farvel i fjor, har de hentet inn ekspertise fra sine egne motsvar i 2007.

Fungerer ikke

Isolert sett er det ikke noe galt med verken Duran Durans nye låter, Danjas produksjon eller Timbaland og Justin Timberlakes deltakelse. Det funker bare ikke optimalt sammen, og blir i så måte nok et bevis på at helheten ofte er mindre verdt enn summen av delene.

Timbaland-protesjé Danja var sist i aksjon da han skrudde sammen Britney Spears’ «Blackout» til å bli årets positive overraskelse, og han er like kompetent denne gangen – det er likevel noe som ikke stemmer. Skarpe beats, drivende synther og Timbalands rytmiske messing får de tre første sporene, spesielt «Nite-Runner», til å høres ut som fattigmannsutgaver av Justin Timberlake. Paradoksalt nok er det låten skrevet av Timberlake, «Falling Down», som høres mest ut som årgangs-Duran Duran.

Også gode låter

Selv om gruppa har forlatt den hardtslående stadionpopen fra gode gamle dager, er ikke den nye plata helt uten lyspunkter. «Skin Divers» kunne lett lidd samme skjebne som låtene nevnt ovenfor. Grepene er de samme og Timbaland er like mye på mikrofonen, men LeBon henter ut det karakteristiske i stemmen og John Taylor leverer en klassisk basslinje. Det samme gjelder for «Tempted», som kort sagt har en fengende melodi. Kanskje får «Red Carpet Massacre» for hard medfart – den er ikke dårlig. Men når et band vender ryggen til seg selv for å tekkes et yngre og hippere publikum, må det være lov å si fra.