DRAMATISK OPPVEKST: Forfatteren, Riad Sattouf, på skuldrene til sin syriske far og hånd i hånd med sin franske mor på gata i Libya. Foto: Fra omslaget
DRAMATISK OPPVEKST: Forfatteren, Riad Sattouf, på skuldrene til sin syriske far og hånd i hånd med sin franske mor på gata i Libya. Foto: Fra omslagetVis mer

Fortidas araber

Du skjønner mer av flyktingekrisa etter å ha lest denne tegneserieromanen og oppvekstskildringen fra Syria og Libya.

Kommentar

En bemerkelsesverdig tegneserierroman har tatt Frankrike med storm. «Fremtidens araber» er en selvbiografisk oppvekstskildring fra Syria og Libya, ført i pennen av Riad Sattouf - tegneserieskaper, filmregissør og bidragsyter til Charlie Hebdo i en tiårsperiode fra 2004 til 2014. Født i Frankrike, med fransk mor og syrisk far.

Den har solgt over 200 000 eksemplarer, vant den prestisjetunge prisen for årets beste utgivelse under den internasjonale tegneseriefestivalen Angoulème i år - og når man leser den er det ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Nå er den ute i norsk oversettelse, på det lille, men spennende forlaget Minuskel - som har tappet fra utsøkte, franske kilder før. Blant annet tegneserieromanen «Blå er den varmeste fargen», som var utganspunktet for filmen ved samme navn. Den skapte bølger med sine eksplisitte lesbiske sexscener og stakk av med gullpalmen i Cannes.

Denne oppvekstromanen er på mange måter en tragisk skildring. Riads far er utdannet i Frankrike og besatt av panarabismen - tanken om en «Fremtidens araber», velutdannet, sekulær, som endelig skal hamle opp med vestlig, og særlig jødisk, dominans. Ferdig med doktorgraden søker han stilling i Libya, flytter med familien og møter et totalt dysfunksjonelt samfunn. Tilsvarende skjebne møter dem når familien vender nesa mot farens hjemland, Syria.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men et diktatur har også noe komisk ved seg, som Riads strek og barnlige betrakning får godt fram. Møtet mellom kaos og familiens, særlig farens, stanhaftige optimisme får i Riads fortelling en kompleksitet og følelsesmessig dybde som gjør at du blir sugd inn fortellingen.

Her ligger nok også mye av hemmeligheten bak bokas voldsomme suksess. Med dagens helvete i både Syria og Libya er vi hyperinteressert i å vite mer om hvordan disse samfunnen var, hvordan det kunne gå som det gikk. Denne skildringen er vel et godt eksempel på at fortida ikke nødvendigvis er noe særlig å drømme seg tilbake til.

Tegneserieformatet virker av en eller annen grunn særlig egnet til å skape liv i en slik historie. En menneskeliggjort, humoristik og tilforlatelig, men samtidig dødsens alvorlig fortelling om samfunn og mennesker med lite framtidshåp. Og som vi vet: et nesten uvirkelig krigskaos foran seg.

Pappaen i fortellingen representerer dybden i tragedien: håpet om en bedre framtid som klynger seg til despotene Muammar Gaddafi og Hafez al-Assad. Det er ikke bare i etterpåklokspens lys en absurd og trist skjebne - det spiller seg ut som et mareritt i sanntid gjennom øynene til den lille gutten Riad.

Den åpenbart ironiske tittelen «Fremtidens araber» danner klangbunn for fortellingen, som kanskje like gjerne kunne hett «Fortidens araber». Et lite, men viktig og velgjort bidrag til forståelsen om samfunnene som i dag har blitt omdannet til den største flyktningekatastrofen siden 2. verdenskrig. Når du leser denne boka skjønner du godt hvorfor få i dag ser noen grunn til å bli.