Fortidas knipetak

Rørende, men ikke dyptpløyende om lengsel, krig og sorg.

BOK: Den kanadiske novellenestoren Alice Munro har kalt Madeleine Thien en fremragende forfatter. Det veier tungt, men Thiens roman skuffer.

«Det vi ikke vet» er på mange måter en ambisiøs fortelling om to generasjoners gleder og lidelser. Om krig og emigrasjon, sorg og livslang kjærlighet. Men, de store temaene til tross, opplevelsen av dybde uteblir.

Lengselen etter visshet

Romanen følger et knippe personer som er sterkt knyttet til hverandre. Clara og Matthew møtes i Melbourne på slutten av femtitallet. Clara har vokst opp i Hong Kong, Matthew på britisk Borneo. Sammen emigrerer de til Canada og får datteren Gail. Gails oppvekst er preget av skyggene farens hemmeligheter kaster. Matthew orker ikke dele de vonde minnene fra barndommen; redselen og sulten han opplevde under krigen, nedslaktingen av faren. Han tier også om kvinnen Ani – hans trøst og store kjærlighet som barn og ung mann.

I tillegg til disse fire personene, har også Anis og Gails ektemenn perspektivet. Dermed kan romanen springe både i tid og rom: Fra sluttårene av krigen, til nittitallet. Fra Jakarta, til Ysbrechtum og Vancouver. Historisk-politiske omveltninger danner bakteppet. I forgrunnen står personene som elsker og mister og undrer seg over hvor lite de vet om hverandre. Ikke minst lengter de etter visshet, om fortida, om det som var og det som kunne ha blitt.

Flyktig

I baksideteksten presenteres romanen som fortellingen om radioreporteren Gail. Det skaper forvirring innledningsvis, siden Gail viser seg å være død da romanen starter. Leserens utgangspunkt blir ikke enklere av at navnene på Gails far og hennes ektemann er forbyttet på baksiden av boka.

Romanen er alvorsfull og blir mer fengende og dynamisk etter hvert. Like fullt framstår den som litt overflatisk og ufokusert: Den trekker i for mange retninger. For mye skal med, og det gir ikke gode kår til utdyping. Det blir uklart hva Thien primært vil fortelle. Beretningen om Matthews kjærlighet og tap er sterkest, mens datteren Gails historie er vag. Særlig mysteriet med en kodet dagbok, som innledningsvis synes ment å drive romanen, kommer det lite ut av.

Så kanskje burde man heller starte med Thiens første bok, novellesamlingen hun utga som 26-åring; «Simple Recipies».